Aspmyra Stadion

Aspmyra Stadion

Med Aspmyra Stadion på samvittigheten er jeg nok en gang to baner unna å ha hele Eliteserien komplett. Besøket til Nordland gjør også at jeg nå har besøkt alle fylkene i Norge, mye takket være Strømsgodset.

Jeg har det veldig mye moro på jobb, og noe av det beste er å følge et nytt kull med konfirmanter år etter år. Høytidsdagen for årets kull skulle finne sted denne søndag formiddagen i Halden. Da forpliktelsene var unnagjort i grensebyen, hadde jeg derfor ikke mer enn tid av veien om jeg skulle stå på tribuneplass når kveldens kamp skulle sparkes i gang om 5 1/2 timer, drøyt 130 mil unna.

Jeg lot dressen forbli på da jeg satte meg i bilen for å peise inn til Kløfta, hvor jeg har en god kamerat som ville låne meg en gjesteparkering for kvelden. Underveis langs E6 beroliget jeg meg selv med at Google Maps viste en lang blå linje frem til Kløfta, som indikerer at det ikke er noe kø eller ulykker i vente. Det skulle ikke mye forsinkelser til i dag før hele turen ville gå i vasken, så det var med godt mot jeg nå nynnet til musikken på anlegget og gledet meg stort til kveldens tur.

Vel fremme på Kløfta parkerte jeg bilen der jeg var blitt lovet plass og lot bena frakte meg de få meterne til Kløfta stasjon. Jeg håpet i det lengste på at jeg kunne ta en buss, da min kamerat var opptatt på jobb og ikke kunne hjelpe meg med skyss før returen utpå kvelden. Jeg måtte vente på bussen i om lag 30 minutter, noe jeg i utgangspunkt ikke har problemer med, men denne gangen hadde jeg rett og slett ikke de minuttene til rådighet. Da var taxi siste utvei for å rekke flyet, noe som heldigvis ikke var mange minuttene unna da jeg ringe sentralbordet. Jeg vurderte lenge å kjøre rett til flyplassen for så å betale latterlig mange hundrelapper for å stå der noen timer, og når enden på visa ble taxi et drøyt kvarter, kunne jeg faktisk like gjerne gjort akkurat det, med tanke på både pris, tiden og styret jeg hadde spart meg for. Jeg lot uansett ikke den turen ødelegge humøret i dag, så jeg betalte det sjåføren krevde og takket oppriktig for det som var en hyggelig tur.

Det er ikke ofte jeg går i dress og slips så jeg følte meg nokså fjong der jeg kastet dressjakka på elegant vis før jeg fikk grønt lys gjennom sikkerhetskontrollen. Vel gjennom og fremme ved riktig gate rakk jeg heldigvis å kjøpe meg en grillpølse og en flaske Farris før jeg gikk om bord på flyet. Det måltidet var ikke et sekund for tidlig, men jeg var forberedt på at et måltid måtte settes på vent for å få dagens stramme tidsplan til å gå i hop. Mest illustrerende for tiden jeg hadde til rådighet er kanskje at jeg fylte bensin rett før midnatt dagen før for at ikke en tom tank skulle ødelegge alt.

Med grillpølsa på god vei gjennom fordøyelsessystemet satte jeg meg godt til rette og svarte på et par e-poster og andre meldinger før jeg satte av noen minutter til å studere innsiden av øyelokkene. At resten av de tilreisende fra Drammen hadde ankommet enten i dagene før, eller hvert fall tidligere på dagen, forstår jeg godt for jeg deiset i nordlandsk asfalt 40 minutter før kampstart, og da jeg hadde kommet meg ut av terminalbygget og om bord på en flybuss var det ikke en halvtime igjen en gang før Tommy Skjerven skulle sette fløyta til munnen.

Jeg visste at det var kort vei mellom flyplassen og stadion, men hadde jeg visst at det var gangvei hele veien hadde jeg spart meg for de 55 kronene jeg måtte ut med for å bli skysset. Da visste jeg bedre til returen tenkte jeg, da jeg steg av og etter flere sesonger med gode hensikter om tur omsider skuet Aspmyra Stadion foran meg. Med et drøyt kvarter til kampstart tok jeg meg tid til å knipse noen bilder som legges ut på Instagram-kontoen «paabortebane», før jeg betalte 200 kroner for en billett på kortsiden med resten av bortesupporterne og var klar til kamp.

Aspmyra Stadion er kledd med sittetribuner på begge langsider og den ene kortsiden, hvor vi fra Drammen var plassert. På motsatt side av bildet som vises på denne siden er det som åpenbart er, hvert fall den gamle, hovedtribunen. Den bærer preg av alderen på utsiden av stadion, et skue jeg tok meg litt tid til å nyte før jeg fant veien inn gjennom portene. Tribunen er plassert overraskende mange meter fra banen, og er bygd noen meter opp, så det er en del som tyder på at den har stått noen år. På motsatt side er en litt mindre spennende tribune, og kortsiden virker av nyere dato og er også bygd uten tak, så vi satte pris på det gode været til tross for at det blåste surt. Bak motsatt mål er det en bygning som huser butikker og sikkert en hel del andre ting.

Jeg var ikke på stadion mange minuttene før kampen, og jeg kunne egentlig kommet noen minutter senere for da hadde jeg sluppet å se hjemmelaget ta ledelsen før kampuret hadde passert ett minutt. Det var selvsagt storscoreren Kristian Fardal Opseth som ble kreditert scoringen, selv om jeg synes det minnet mistenkelig om et selvmål fra Godset-kaptein Jakob Glesnes. 1-0 ble det uansett, og det skulle stå seg helt til Jonathan Parr bredsidet inn utlikningen fem minutter på overtid. Med det fikk jeg plutselig troen igjen, og kunne ta meg en tur til kiosken der eneste tilbud på matfronten var grillpølse i brød, så jeg måtte ta til takke med en reprise fra Oslo lufthavn, men denne gangen i tospann med en kaffekopp fremfor Farris.

I 2. omgang skulle heltene fra Drammen holde tett i nesten 20 minutter før Espen Bugge Pettersen igjen måtte kapitulere og de helgule kunne feire ledelse for andre gang i kampen. Jeg konkluderte i mitt still sinn med at jeg for tiden, som så mange ganger før, holder med to lag i Norge: Strømsgodset på hjemmebane og Strømsgodset på bortebane. Det er nemlig to forskjellige lag, men det begynner vi som har fulgt Godset i noen år å bli vant med, så jeg lar ikke en halvveis bortekamp ødelegge hverken humør eller turen.

Eliteseriens toppscorer, Marcus Pedersen, skulle også få med seg en sjelden scoring utenfor bygrensa. Med åtte minutter igjen pekte Skjerven på straffemerket, noe som selvfølgelig alltid er korrekt dømt når det går i favør av Strømsgodset, og evigunge Pedersen dunket inn nok en utlikning. Det skulle også bli sluttresultatet, og ett poeng borte mot Bodø/Glimt er isolert sett godkjent, selv om det nå begynner å bli en liten luke opp til lagene på medaljeplass, som også gir rett til kvalifisering til e-cup året etter, med mindre man henter pokalen på Ullevaal i desember. Bortekamp i e-cup er hvert fall for meg et lyspunkt i en sesong som ellers består i å møte mange av de samme lagene år eller år. Jeg har fremdeles tro på at Strømsgodset skal bestemme min feriedestinasjon i 2019, men om det ikke skulle gå i år heller får trøsten være av min fremtidige kone lever veldig godt med at jeg ikke bruker 2-3 dager av sommerferien til å se fotball på de merkeligste steder nedover på kontinentet. Jeg har selvsagt bestemt meg for at hun bare er sjalu siden hun holder på Fredrikstad, men det trenger jeg jo ikke å si høyt.

Gutta i Godsetunionen satte nesa mot en av vannhullene i Bodø, mens jeg skulle reise like fort tilbake som jeg kom. Det ble litt mer overtid enn jeg var komfortabel med, for da dommeren blåste i fløyta for siste gang, var det ikke en gang en time igjen før flyet retning Oslo skulle lette. Som den kalde fisken jeg er, sto jeg fast på at bena skulle frakte meg tilbake til lufthavnen, slik at jeg hvert fall satt igjen med en følelse av å ha opplevd noe annet enn en fotballkamp i Bodø. Jeg kom frem til gaten med slik klaring at jeg rakk å lese et par sider om kampen på VG Debatt før jeg tok plass på siste rad i flyet der jeg etter hvert kunne takke høflig ja til påspandert kaffe fra betjeningen i SAS-flyet.

Vi landet, i motsetning til turen nordover, presist i Oslo og min gode kamerat, Øystein, som har funnet ut at Kløfta er stedet å stifte bo, var grei nok til å plukke meg opp slik at jeg slapp å benytte meg av toget via Lillestrøm for å komme tilbake til bilen. Jeg takket høflig for skyss før vi ble enige om at jeg skulle ta en titt på hans nye bolig ved en senere anledning. Min trofaste KIA tok seg av de to siste timene tilbake til Halden, der jeg måtte gjøre et lite stopp for å rydde opp etter morsomhetene fra formiddagen, før jeg omsider fant dyna og stilte inn alarmen slik at jeg var klar til forpliktelser i Moss neste morgen.

Da er det bare å se frem til cupkamp mot Bærum uken etter, før jeg i løpet av mai også skal krysse av Kristiansund Stadion. Etter det har jeg kun noe uoppgjort i Ranheim før Eliteserien er komplett. Den bortekampen går samme helgen som jeg skal gifte meg, så med mindre min vordende fru imøtekommer mitt forslag om roadtrip til Trøndelag i morgengave, må jeg håpe på at overraskelseslaget berger plassen slik at jeg kan avlegge en visitt neste sesong.

FK Bodø/Glimt 2 - 2 Strømsgodset IF

Målscorere

1-0 Kristian Fardal Opseth 1'
1-1 Jonathan Parr 45+5'
2-1 Martin Bjørnbak 63'
2-2 Marcus Pedersen 82' (str)


Turnering: Eliteserien

Tilskuere: 2 834

Dato: 6.5.2018

Underlag: Kunstgress


Antall besøk: 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *