Valdres Storhall

Etter en sjarmøretappe på nøytral grunn mot Vestfossen IF, bestemte gutta-boys på Ullevaal at Valdres FK ble neste hinder for SIF på veien mot cupfinale i desember.

Kamper i midtuken er som kjent ikke beste medisin for å fylle norske fotballstadion, og særlig ikke hvis det kreves en busstur på 3-4 timer hver vei for å komme fram. Det bar også supporterbussen til Godsetunionen preg av da jeg gikk om bord kl. 14.00 i nydelig solskinn i Drammen. Min forlovede, som det etter hvert har blitt, fullfører i disse dager studiene i nettopp Drammen, så det var med godt selskap i bilen jeg hadde avlagt dagens første etappe fra Østfold.

Jeg er velsignet med to fleksible arbeidsplasser hva gjelder arbeidstider, og mengden avspasering jeg har til gode er det heller ikke mye å utsette på, så det var aldri tvil om at jeg skulle sette av en helt vanlig onsdag til å besøke Valdres. Bussturen er halve moroa når de rette folkene er med, så turen opp til Oppland fylke gikk unna.  Vi unnet oss riktignok en stopp av hensyn til de som har gjort seg avhengig av nikotin som ikke er veldig populært å ta i bruk i bussen.

Dagens motstander, Valdres FK, ble etablert så sent som i 2006. Skal vi tro klubbens hjemmesider, var det ikke mer dramatisk enn av forgjengeren SAFK Fagernes, bestående av A-lagene til Sør-Aurdal FK og Fagernes IL, byttet navn. Dette er også det første møte mellom vertskapet og Strømsgodset IF. Til daglig spiller hjemmelaget på det sjarmerende anlegget Blåbærmyra, men der bytter de for tiden kunstgress slik at dagens batalje ble henvist til ikke fullt på sjarmerende Valdres Storhall. Groundhopperen i meg likte selvsagt dette, da jeg ser dette som en gyllen mulighet til å besøke en svært lite brukt kamparena, og skulle SIF møte Valdres igjen er sjansen svært stor for at de er tilbake på Blåbærmyra.

Da vi så gymsalen oppe på en liten høyde, ga bussjåføren etter for tørste passasjerer og svingte innom KIWI-butikken slik at det også var nok med drikkevarer til returen. Selv benyttet jeg anledningen til å innta dagens middag, i form av en taco-liknende sak fylt med pulled pork og andre godsaker. Med det var jeg klar for å ta en titt på dagens kamparena.

Det er tydelig at Valdres Storhall ikke har for vane å være vertskap for de helt store anledninger. Hallen består av en kunstgressbane, men noen meter klaring til hver vegg, slik at eventuelle tilskuere kan følge med fra forsvarlig avstand. Tribunefasiliteter er ikke-eksisterende, noe som for meg virker svært merkelig. For anledningen var det satt opp «provisoriske tribuner» som de helt sikkert kaller det i søknaden til forbundet. Selv kaller jeg det paller, og kan aldri i verden se for meg at dette er godkjent som tribuner i en cupkamp. Med tilsvarende dårlige toalettfasiliteter, lot jeg meg fange av den lekre utsikten utenfor stadion, og bidro der med mine centiliter til diverse lyng og andre buskevekster, fremfor å lete meg frem til et moderne vannklosett. Hvor mange krav og regler fra forbundet som ble brutt denne kampen vet jeg ikke, men jeg gjort et anslag på 3-4 et sted. Når det i tillegg ble tilbudt hjemmebakt sjokoladekake til kaffen i kiosken, var det hvert fall ingen tvil om at vi fremdeles befant oss i de tidlige cup-rundene, og den sjarmen liker jeg svært godt.

Valdres er for øvrig et lag som satser tung på opprykk fra Regionsligaen, avdeling 2 (nivå 4), i avdeling med blant annet Strømsgodset 2, som for øvrig ikke kommer til å blande seg inn der. Jeg så for meg at de kunne være i god stand til å gi våre gutter kamp om avansement, og Strømsgodset har røket ut på dette nivået ved flere anledninger tidligere, så jeg ble litt roligere da jeg så at Mr. Skullerud sendte et lag utpå som tydet på at kampen ble tatt på alvor.

De drøyt 800 tilskuerne som hadde tatt turen bidro til god cupstemning, og den første halvtimen bidro nok til at hjemmefansen øynet håp om avansement. Betryggende var det da for de tilreisende at Kristoffer Tokstad ekspederte 0-1 da kampuret passerte 30 minutter. Dette skulle også stå seg til pause, uten at noen fra Drammen følte seg trygge av den grunn, selv om spill og sjanser tilsa at drammenserne hadde kontroll på dette.

Det tydet det ikke på da hjemmelaget fikk sin scoring etter drøye 70 minutters spill. Stemningen sto i taket, bokstavelig talt, i minuttene frem til Pellegrino og Jradi bønnhørte Godset-fansen som ikke ville tilbringe en halvtime ekstra i Valdres, og fastsatte sluttresultatet til 1-3 og trykt avansement. Når dette skrives et par dager etter kan jeg også røpe at Bærum SK ble bestemt som motstander i neste runde. En bane jeg har besøkt før, men ikke med Strømsgodset som det ene laget så jeg var fornøyd med oppsettet. Enda mer fornøyd blir jeg om SIF skulle ta seg videre til 4. runde, hvor vi omsider også i Norge får være med på cup i ordets rette forstand, altså med en reel trekning.

Da så vi ingen grunn til å ikke sette oss på bussen tilbake til Drammen, hvor vi ankom rett over kl. 23.00, med svært god stemning gjennom samtlige kilometer. Da var det bare for meg å traske hjem til mine foreldre på Landfalløya, hvor jeg hadde søkt ly for natten. Der skulle jeg bare låne dusjen og gjesterommet i noen få timer før turen skulle gå til Kristiansand morgenen etter for noen jobboppdrag på det blide Sørlandet.

Kampene kommer tett i maimåned, så jeg kunne allerede i bilturen sørover dagen etter se frem til en etterlengtet bortekamp på Aspmyra mot FK Bodø/Glimt førstkommende søndag. Den banen hadde jeg planer om å huke av for to sesonger siden, med da min beste kamerat gjennom barndommen skulle gi sitt ja til sin utkårede samme helg, og jeg på toppen av alt fikk lov til å være forlover, hadde jeg ikke hjerte til å ta sjansen på at flytrafikken var punktlig kvelden før. Jeg har for øvrig tilgitt han den timingen, og ser nå frem til å endelig besøkte Nordlands hovedstad.

For flere bilder sjekk ut Instagram-kontoen «paabortebane».