Kamratgården (Sverige)

Lite visste jeg om at Stockholmslaget AIK hadde sympatisører i Fredrikstad, men da jeg ble tipset om en busstur til Uddevalla med denne gjengen lot jeg ikke muligheten gå fra meg. 

I 01.30-tiden natt til lørdag ramlet jeg omsider inn døra etter turen til London. Jeg hadde sett Europa League på Emirates Stadium torsdag kveld, men var likevel klar for en tur til Uddevalla i anledning den svenske cupen dagen etter. Før det hadde jeg klokka på 05.55 for å få med meg 5-mila for herrene i langrenn i Pyeongchang-OL.

Jeg var åpenbart mer sliten etter turen enn jeg var klar over, for ingen av de to alarmene jeg satte på fire timer etter at jeg fant dyna klarte å få meg opp. Da jeg bråvåknet rett over kl. 9.00 skjønte jeg med en gang at jeg hadde forsovet meg, og fryktet at også turen til Uddevalla hadde gått føyken, før jeg lettere forfjamset fant telefonen og fikk bekreftet at det fremdeles var et par timer til jeg skulle bli plukket av bussen.

Etter å ha fått pulsen ned på normalt nivå igjen, sjekket jeg spent VG, bare for å se at de norske langrennsløperne hadde blitt parkert av blant annet finske Iivo Niskanen, som sammen med to olympisk utøvere fra Russland utgjorde pallen i herrenes siste langrennsøvelse i mesterskapet. Da var det plutselig ikke krise at klokka nærmet meg halv ti før jeg satte på kaffetrakteren og lot den gjøre jobben sin mens jeg tok meg av morgenstellet.

Jeg skulle bli plukket opp av bussen som inneholdt i hovedsak norske AIK-supportere ved Svinesundparken i 11-tida denne formiddagen. For de som ikke er lokalkjent, ligger da Svinesundparken med avkjøring 2 lang E6, som også er avkjøringen man benytter seg av for å komme til Halden. Bussen hadde startet i Fredrikstad et sted, før undertegnede og en til hadde fått innvilget søknad om å hoppe på i Halden.

Der ble jeg tatt godt imot av reiseleder Jon Erik Kristiansen og den ivrige groundhopperen Anders Johansen, hvis blogg ved navn Vikinghopper anbefales på det varmeste. Praten gikk i ett den halvannen timen vi brukte ned til Uddevalla, hvor IK Oddevold og AIK skulle måle krefter i det som faktisk er gruppespillet i de svenske cupen, et cup-oppsett som er fjernt for oss her hjemme i Norge.

Vel fremme i Uddevalla brukte vi timene før kampstart på puben Harrys, sammen med en solid delegasjon AIK-fans som hadde tatt den lange turen fra Stockholm til dette som ikke var årets viktigste kamp, for å si det pent. Uansett moro med engasjement, og stemningen hadde tatt seg bra opp da vi fikk følge av «polisen» den korte bussturen til dagens kamparena.

Dagens kamparena, Kamratgården, tjener til daglig som hjemmebane for den lokale klubben IFK Uddevalla. Noen av de reisende skulle helst sett at kampen gikk på Rimnersvallen, IK Oddevolds egen bane noen få kilometer unna, men dette passet meg ypperlig da jeg allerede har spandert et besøk på den banen. Sannsynligvis skyldes banebyttet at de må spille på et kunstgressdekke som er klar til dyst sent i februar.

Kamratgården er et helt flott anlegg til å være hjemmebane på nivå 3 i Sverige. På den ene langsiden finnes to tribuner. Den ene som vi fikk tildelt var i tre, ikke noe man ser hver dag. På den andre langsiden er det en høyde i, hva skal jeg si, et lite fjell, som gir meget god utsikt til de tilskuerne som velger å stå der oppe, ubeskyttet fra vær og vind. Kanskje en litt dårlig beskrivelse, men det gir hvert fall litt karakter til anlegget, og jeg likte meg godt på Kamratgården. Bak den ene målet finnes toalettfasiliteter og kiosk. Et 4-siders hefte med lagoppstillinger og litt info ble påspandert alle som betalte seg inn med 150 SEK, noe som heller ikke er vanlig lenger her hjemme i Norge, dessverre.

IK Oddevold holder til daglig til på nivå 3 i Sverige, mens AIK er blant Sveriges ledende fotballklubber med en solid 2. plass bak Malmö FF i toppdivisjonen i fjor, så dette skulle i utgangspunktet være rått parti. For nordmennene som var til stede, var det ekstra stas at Tarik Elyounoussi spilte fra start. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde fått med meg at Tarik hadde gått til AIK. Jeg fikk heller ikke med meg at det var han som scorte 0-1-målet etter ni minutter, for det var ikke veldig god sikt til motsatt banehalvdel der vi sto bak flagg, bannere og etter hvert også bluss og røyk på tribunen. God stemning var det uansett, og det ble ikke mindre trøkk da AIK doblet sin ledelse etter 25 minutter, og vi begynte å ane konturene av en storseier.

IK Oddevold hang forsåvidt greit med, og for kampens sin del var det positivt at de fikk tildelt straffespark noen minutter før pause, og Liridon Selmani ekspederte den sikkert i mål. Med 1-2 til pause, var det fremdeles nerve i kampen, da spillerne gikk i garderoben og vi ble stående og hutre litt på tribunen. Temperaturen var langt fra det verste jeg har opplevd fra tribunepass, men jeg nok en gang angret jeg på at jeg ikke valgte tykkere sokker eller bedre sko.

2. omgang sank betraktelig i kvalitet, selv om det var noen småsjanser her og der. Det smalt også i tverrliggeren bak Oddevold-keeperen mot slutten av oppgjøret, men ballen spratt bare tilbake i samme retning som der den kom fra. Praten på tribunen satt også løsere som en følge av dårligere kvalitet ute på kunstgresset, så det er egentlig ikke all verden å skrive hjem om for min del fra denne omgangen. Noen fra det norske reisefølge gikk til og med tilbake til bussen halvveis i omgangen for å nyte et par øl fremfor å se resten av kampen. Høydepunktet skjedde kanskje etter kampen kampen, da Tarik fikk overrakt en drakt fra sin barndomsklubb, Nylende IF. Bussturen hjem hører også med til en slik tur, og det var egentlig litt trist da vi plutselig var tilbake i Norge og jeg hoppet av på samme sted som jeg ble sluppet på. Nok en fotballtur var ved veis ende, og med dette runder jeg faktisk 125 baner om jeg teller rubbel og bit, også noen uoffisielle kamper.

For flere bilder fra Kamratgåreden og andre besøk, sjekk ut Instagram-profilen «paabortebane».