Arsenal Stadium (England)

En liten fridag er alt som skal til for at jeg benytter anledningen til å se fotball fra tribuneplass. Denne gangen gikk turen til London, helt alene, i et drøyt døgn for å se sluttspillkamp i Europa League.

De gangene jeg flyr fra Oslo Lufthavn prøver jeg å kombinere dette med å besøke mine foreldre i Drammen. I tillegg til at det er veldig hyggelig å besøke de hjemme, sparer jeg meg også for en del reisetid når flyet går tidlig, med tanke på at jeg nå er bosatt i Halden, og Moss Lufthavn Rygge for lengst er historie. Jeg valgte å kombinere flytur med besøk i Drammen også denne gangen, og etter at alle forpliktelser var unnagjort denne onsdagen, satte jeg nesa mot Norges vakreste by for å rekke ferdigservert middag hjemme hos mor og far, som i gode gamle dager.

Jeg er av den typen som synes vinter-OL er veldig stas, særlig i de grenene hvor nordmenn har gode forutsetninger for å hevde seg. Det førte til at jeg startet reisedagen tidligere enn planlagt, for å se om Henrik Kristoffersen kunne forsvare Norges ære i slalåmbakken. Kl. 05.25 ringte alarmen for å minne meg på at 2. omgang snart var i gang. Forhåndsfavoritt Marchel Hirscher fra Østerrike hadde kjørt ut i 1. omgang, så alt lå nå til rette for en god start på dagen, da jeg benken meg foran TV-en med dagens første kaffekopp, og den alltid like lite oppfinnsomme brødskiva med leverpostei. Nå skal jo ikke denne bloggen handle om slalåm og andre fritidssysler jeg har, så jeg oppsummerer med at jeg gikk noe slukøret mot Drammen togstasjon etter at Norges store håp presterte å kjøre ut som løpets sistemann på startstreken. Slik får en til å revurdere valgene om å stå opp tidlig om morgenen, og noen ganger til og med om natta for å se OL, men jeg tok nå igjen det tapte på tog og fly, før jeg endelig satt føttene på engelsk jord igjen.

Jeg hadde igjen valgt å booke overnatting hos Travelodge på Walthamstow, som ligger brukbart til hvis man lar Stansted Express frakte en til Tottenham Hale. Jeg var på plass der rett over kl. 13.00, etter nesten en time forsinket flyavgang. I den grad jeg kan påberope meg å ha et fast vannhull i London, så er i hvert fall det nærmeste jeg kommer et slikt The Goose, rett ved nevnte hotell, hvor jeg også ved denne turen inntok ikke bare en, men to Full English Breakfasts i løpet av turen. Etter å ha kommet meg litt til hektene igjen etter et solid måltid, og kost meg noen timer ved Westminster og Trafalgar, var det på tide å bevege seg mot kveldens kamparena.

Jeg skulle ved denne turen se Arsenal FC mot Östersunds FK i 16-delsfinale i Europa League. Jeg fryktet det verste da Arsenal vant hele 0-3 i Sverige uken før, så jeg håpet at kombinasjonen heltente svensker og et nonchalant Arsenal ville gi en god og underholdende kamp likevel.

Dagens kamparena, Emirates Stadium, eller Ashburton Grove som det het før navnet ble kjøpt, har vært hjemmebanen til Arsenal FC siden 22. juli 2006. Ifølge appen Groundhopper har anlegget en tilskuerkapasitet på 60 355, noe som er langt høyere enn de 38 419 (samme kilde) man fikk presset inn på forrige hjemmebane, Highbury, eller Arsenal Stadium om du vil. Jeg skulle gjerne sett at dagens kamp skulle spilles noen kvartaler unna Emirates Stadium, men da er jeg altså 12 år for sent ute.

Emirates Stadium er tettet i alle hjørner, slik at man ikke ser inn på banen når man ankommer. Jeg liker egentlig stilen med åpne hjørner på fotballstadioner, men det er visst ikke så moderne, selv om Vålerenga her hjemme gjorde et hederlig unntak i fjor (som sikkert hadde litt med kostnadsrammen å gjøre). Penger og den slags er som kjent ikke noe som holder klubbledelse i klubber som Arsenal våkne om nettene, så her var det topp klasse over hele fjøla. Jeg tok plass på den øverste seksjonen, nærmere bestemt det røde og myke setet på felt 100, rad 1 og plass 267 bak det ene målet over der hjemmefansen holder til, og hadde med det ypperlig utsikt over det som skulle skje ute på gressteppet. Jeg ankom stadion en times tid før avspark, og brukte de første minuttene til å bla i kveldens kampprogram som ble mitt til den nette sum av £3,50, sammen med både kaffe og en pai fra kiosken på stadion. Kampprogram er jo ikke noe vi er bortskjemt med her hjemme, så det er stas å bla i slikt når man får muligheten. Noen av skandinavene jeg møtte på flyplassen i Norge hadde tydelig samme hensikt med sitt Londonbesøk som meg, for det gikk i både svensk, norsk og engelsk i gangene på Emirates. Hvordan man klarer å opparbeide et så nært forhold til en klubb fra en by man overhode ikke har tilhørighet til, er for meg en gåte. Da vil jo de samme menneskene argumentere med at det er enda mer merkelig av meg å reise til London for å se to lag jeg i utgangspunktet ikke ha noe forhold til, men det får jeg bare tåle. Kanskje de også har et godt poeng, men jeg trives nå med kamper som dette mens det er vinterpause i Norge, for det er ikke snakk om å droppe kamp med Strømsgodset til fordel for hvilken turnering det måtte være i England, eller for så vidt noen andre land.

Jeg bet meg for øvrig merke i at Arsenal, ifølge kampprogrammet, skulle spille med blått draktsett denne kampen. Det er slikt jeg må komme til bunns i, for det er jo ikke et vanlig syn når Arsenal spiller hjemmekamp. I så måte var kampprogrammet godt å ha, for der informerte de om at så var tilfelle i begge kamper, da begge Östersunds draktsett (rød/svart og helhvitt) var for nært Arsenals røde og hvite foretrukne drakter til at dommeren ville tillate det. Jeg var i grunn overbevist om at UEFA krevde tre draktsett i sine turneringer. Det er hvert fall e-cup som har ført til at noen norske klubber har produsert et relativt spenstig tredje draktsett ved noen tilfeller, som ikke nødvendigvis er brukt i e-cup, men de første rundene i hjemlig cup. I den anledning kommer man ikke utenom opptredener med Strømsgodset i signalgrønt, RBK i oransje (som vel aldri ble brukt grunnet protester) og rødt og Molde i lilla. Nå skal det sies at det muligens har blitt mer populært de siste årene for å kunne selge enda et draktsett til fansen, selv om jeg ikke ser det praktiske behovet for klubber som ikke deltar i e-cuper.

Jeg kan ikke reglene til UEFA ut og inn, men her hjemme er det vel strengt tatt ikke noe hjemmelag som har «krav» på å stille i et bestemt draktsett på hjemmebane, noe som presiseres i dokumenter og regler da det heter «1. drakt» og «2. drakt», ikke «hjemmedrakt» og «bortedrakt» slik vi har for vane å kalle det på folkemunne. Jeg får sette meg inn i disse reglene en gang til, før jeg blir for bastant på dette.

Uansett hvilken farge de hadde på draktene, tok hvert fall Arsenal tak i oppgjøret fra starten. Ikke direkte uventet hadde hjemmelaget mye ball og lot sine gjester fra Sverige løpe mye mellom ballsikre Premier League-stjerner. Selv om jeg forhåpentligvis skjulte det med kroppsspråket, håpet jeg på et par scoringer til gjestene for å få fart i oppgjøret. Det var tydelig at Östersund kom til London for å gjøre et ærlig forsøk, for etter drøyt 20 minutter førte presist pasningspill til at gjestenes Hosam Aiesh plutselig var alene med keeper, og med en kontant avslutning, og via en Arsenal-forsvarer tror jeg, sto det overraskende nok 0-1.

Jubelen fra gjestene på motsatt side var ikke i nærheten av å roe seg da Arsenal-forsvaret igjen slo sprekker to minutter etter, og dermed sto det 0-2 før hjemmefansen rakk å forstå hva som hadde truffet dem. Bortefansen var i ferd med å miste det helt, da de forsto at de bare var ett lite mål unna å sikre ekstraomganger mot selveste Arsenal. Resten av første omgang var overraskende jevn, og begge lag hadde mulighet til å score mål, og hjemmelaget burde vel strengt tatt fått til nettopp det ved et par anledninger.

Det sto hvert fall 0-2 da jeg gikk inn i stadionbygget igjen for å varme meg med det som viste seg å være usannsynlig dårlig kakao. Det var i hvert fall nok temperatur i sølevannet til at jeg fikk varmen tilbake i kroppen og var klar for å se om Östersund skulle klare å stelle i stand det helt store mot et Arsenal som ikke stilte med hele førsterekka si.

Litt skuffet ble jeg da gjestene regelrett bommet på ballen i eget felt, og Arsenal reduserte allerede i det 47. spilleminutt på omgangens første sjanse. Det gjorde saken selvsagt vanskeligere for gjestene, som nå måtte ha to mål til, men da til gjengjeld ville gå direkte videre. Det svinget likevel godt i oppgjøret på et glissent Emirates, som ikke var i nærheten av de drøyt 58 000 tilskuerne som TV 2 og VG Live påsto hadde møtt opp til kveldens oppgjør. Det er selvsagt ikke norske medier feil at klubbene opererer med antall solgte billetter, men det gir uansett et veldig skjevt bilde av hvor mange som tok seg bryet med å møte opp. Östersund byttet innpå det de hadde av jokere, og spilte seg til flere sjanser, men fikk dessverre aldri 1-3-scoringen som virkelig ville satt nervene i høyspenn hos vertene, og da endte det etter hvert med at Arsenal, selv om de forsøkte å få med seg minst et uavgjort resultat, kontrollerte inn et tap på hjemmebane som likevel gav avansement med 4-2 sammenlagt. Det er tydelig at kravstore supportere bryr seg minst like mye om prestasjon og avansement, for Arsenal ble pepet av banen både til pause og da dommeren blåste av for full tid. Jeg har blitt fortalt at Emirates ikke nødvendigvis er arenaen i Premier League som byr på den beste stemningen fra tribunen, noe jeg må si meg enig i etter denne kampen, selv om jeg synes en kamp som dette ikke skal være grunnlag for knallhard kritikk fra min side.

Jeg kan vel oppsummere med at jeg kom for å besøke banen, og nå som jeg har gjort det skal det mye til for at jeg kommer tilbake med det første. Jeg er ikke vond å be når kjentfolk skal på tur, men jeg vil som vanlig prioritere å besøke andre banen og klubber. Ut av stadion forsto jeg fremdeles det meste av språk som uttrykte misnøye over kveldens forestilling. Jeg strenet med en gang til tuben og lot Picadilly line og Victoria line samarbeide om å frakte meg den korte veien tilbake til Walthamstow. Der tok jeg igjen en kjapp tur innom The Goose for å se målshow fra kveldens runde i Europa League, bare for å bli møtt av et karaokeshow som jeg vil spare eventuelle lesere fra å beskrive i detalj. «You had to be there», som de sier.

Tilbake på hotellet etter målshowet måtte jeg leke MacGyver da min iPhone-lader nektet å by på strøm til telefonen som bare var noen få prosent unna å takke for seg. Jeg fant redningen i en USB-utgang bak TV-en, som spanderte raust med strøm, mot at TV-en måtte stå på. Det endte med at jeg ladet de prosentene den trengte for å vekke meg morgenen etter, før jeg ordner resten dagen etter.

Jeg håpet å kunne se en aldersbestemt kamp, også det med Arsenal, før returen dagen etter. Jeg sendte heldigvis en mail i forkant, og ble møtt med et kjølig avslag om at den kampen ble spilt bak lukkede dører. Jeg begriper ikke at dem gidder å være så sære, men jeg brukte heller dagen på andre ting enn fotball, og sa meg i grunn fornøyd med det. Nok en Englandstur var ved veis ende, og det var bare å komme seg hjem for å rekke innspurten i vinter-OL og en kamp i Sverige på lørdag, før hverdagen igjen var tilbake.