Vi våknet opp til en ny, strålende dag i England og var klare for to kamper denne lørdagen.
Hverken Filip eller jeg hadde nok fått mengden med søvn som anbefales av ulike eksperter på dette feltet, men det betydde fint lite når jeg visste at bare to etasjer under ventet en solid full English breakfast.
Personalet på Travelodge-hotellet i Croydon lovet å ha frokost klar klokken 08.00, og det var ikke mange minuttene over det vi sto klare, nydusjet og pene. Jeg foretrekker å nyte min full English på en pub fremfor hotellet, men av hensyn til tidspunkt så vi ingen annen utvei denne dagen. Måltidet sto like fullt til forventingene, selv om vi måtte punge ut noen flere pund enn man vanligvis gjør på en pub, i tillegg til at jeg foretrekker posjert eller stekt egg, fremfor eggerøre som vi fikk servert denne morgenen. Mitt reisefølge er heldigvis også glad i kaffe, så det var ikke vanskelig å selge inn en god kaffepause etter måltidet.
Etter frokosten fikk vi et kalkulert avbrekk på hotellrommet, hvor vi brukte tiden godt til å finstille dagens reiserute. Jeg benyttet også anledningen til å legge meg litt nedpå, da jeg forsynte meg vel godt av frokostbuffeen, mens Filip fikk i oppdrag å notere de viktigste stoppestedene for dagen.
Da vi planla denne turen i august skulle vi etter planen avlegge AFC Wimbledon et besøk klokken 12.00, før fotballdelen av turen skulle avsluttes på Selhurst Park (Crystal Palace) klokken 15.00. I ettertid besluttet dog Wimbledon (eller noen andre bestemte for dem) å flytte kampen til klokken 15.00, slik at det kolliderte med Premier League-oppgjøret Crystal Palace – Stoke City, som vi allerede hadde kjøpt billetter til. Dette førte til at vi måtte saumfare de terminlistene vi var karer om å søke opp, selv om jeg tipper vi kunne funnet noen alternativer i del delen av den engelske pyramiden som kalles non-league.
Vi endte uansett opp med å se noe så sært som en seriekamp i Premier League U18, nærmere bestemt oppgjøret mellom Fulham FC og Norwich City som skulle gå av stabelen klokken 12.00 på Motspur Park, treningsanlegget til førstnevnte. Dette skulle gå fint hvis vi tok på oss spanderbuksene og lot en drosje frakte oss den drøye halvtimen til Selhurst Park etter første kamp. Det var aldri tvil om at vi gikk for det alternativet, så etter at jeg hadde kommet meg til hektene igjen etter frokosten, strenet vi til togstasjonen.
Etter en runde med kollektivtrafikk hoppet vi til slutt av toget på Motspur Park stasjon, og lot bena frakte oss de siste meterne til Fulhams treningsanlegg. Vi hadde allerede, etter klubben oppfordring, forhåndsbestilt billetter til kampen. I e-posten fikk vi streng beskjed for å bekrefte at hverken av «agent» eller «scout», noe vi begge sverget på i e-postutvekslingen i forkant av turen. Mannen på klubbhuset så ingen grunn til å betvile vår påstand om at vi var to nordmenn på fotballtur i England, og vi ble straks betrodd to gratisbilletter til kampen, i tillegg til et A4-ark med lagoppstillingen. Det er utrolig at man til en U18-kamp i England blir tilbud noe man på mange Eliteserie-arenaer i Norge bare kan se nostalgisk tilbake på, og attpåtil gratis(!).
Dørene, eller nærmere bestemt døren, ble ikke åpnet før det gjenstod 15 minutter til kampstart, så vi benyttet anledningen til å sjekke ut stedet, før vi omsider steg inn på anlegget. Hvorfor det var 18-årsgrense på herretoalettet vil jeg helst ikke vite, men jeg tok nå en sjanse på å gjøre mitt fornødne, uten at noen der ba om legitimasjon.
Treningsanlegget Motspur Park er i praksis en stor gressmatte, med de aller fleste banene i naturgress, men også en i kunstgress. Det er også en stor hall på stedet, men om det spilles fotball der inne vet jeg ikke. Da vi kom frem til der kampen skulle spilles, så vi to Fulham-lag varme opp ved siden av hverandre. Begge lagene skulle også møte Norwich, de draktene kan man ikke ta feil av, så vi ble litt forundret over hvilke lag vi faktisk skulle se. Vi ble nå enige om hvem som så eldst ut av gutta, men for sikkerhets skyld fikk vi bekreftet vår mistanke hos den ene vakten. Den andre kampen viste seg å være en U16-kamp som skulle spilles parallelt. Jeg fleipet med at vi da kunne notere oss for to baner i samme slengen, noe vi selvsagt ikke gjorde.
Det er ingen tribunefasiliteter på anlegget, så vi tok plass på gressplenen, bak et sperrebånd som indikerte hvor nærme banen tilskuerne ble ønsket velkommen. Ikke bare har de lagoppstillinger, men de har jammen meg kiosk også som krevde £2 i bytte mot en kopp kaffe. Den dealen var det vanskelig å si nei til, og med det kunne kampen begynne.
Fulham viste tidlig i kampen pro på god angrepsfotball, og spiller nummer 9, Timmy Abraham, og nummer 2 (som også var kaptein for anledningen), Joe Felix, imponerte meg tidlig. Det var nettopp nummer 9 på Fulham som fikk æren av åpne scoringsballet etter 21 minutter. Da hadde han allerede vært farlig frempå flere ganger, så scoringen lå i luften.
Jeg syntes ikke Norwich hadde mye å stille opp med, men i det 35. minutt kranglet de til seg en corner som de utnyttet på beste måte. I løpet av kampen kom jeg i prat med en hyggelig Norwich-pappa, som fulgte med sin «lad» fra sidelinjen, som opererte som midtstopper i det han bedyret å være et skadeutsatt Norwich-lag. Han sladret også på en norsk spiller som visstnok hadde vært på prøvespill i Norwich for en kort tid tilbake, men han var dessverre ikke i stand til å huske navnet hans.
Vi holdt praten gående da Fulham-keeperen igjen måte kapitulere, og gjestene gikk med det til pause med en 2-1-ledelse. Jeg benyttet pausen til å kjøpe en kopp kakao i kiosken, og hente en ball som ble skutt inn i noen busker rett før pause. Profesjonaliteten i engelsk fotball kontra norsk imponerer meg til stadighet. Til og med på ballene står det presisert «Premier League academy», mens de ellers ved første øyekast ser like ut som de som blir brukt på toppnivå.
Dommeren spanderte ikke mange minuttene pause på gutta, men det gjorde oss fint lite da vi hadde bestilt en drosje som skulle plukke oss opp rett etter kampslutt, og vi hadde ikke mer enn tid av veien. 2. omgang åpnet med at Fulham bokstavelig talt gikk rett i angrep etter avspark, og kvitterte til 2-2 etter bare sekunder av omgangen. Kjipt at jeg ikke hadde stoppeklokke klar på den scoringen. Dermed var lagene som kjemper i hver sin ende av tabellen igjen like langt.
Utover i omgang fikk Norwich en skade på en av sine spillere. Kanarifuglene hadde ikke med seg spillere på benken, men det løste de elegant ved å ta av stjerna i U16-kampen ved siden av, og rett og slett byttet han inn i U18-kampen. Hvor mange regler som ble brutt i løpet av det byttet vet ikke jeg, men det var uansett stas å se 14-åringen i aksjon mot spillere som var flere år eldre enn han. Norwich-mannen jeg fremdeles var i kontakt med mente også at vi hadde med et talent å gjøre.
Hverken 14-åringen eller de andre klarte uansett ikke å gjøre noe med resultatet, og kampen ebbet dermed ut med 2-2. For Filip og meg var det nå å spasere tilbake til inngangen, der vi var blitt lovet at en drosje skulle stå klar for å frakte oss til turens tredje og siste kamp.
Fulham FC U18 | 2 - 2 | Norwich City FC U18 |
Målscorere
1-0 Timmy Abraham 21'
1-1 Adam Idam 35'
1-2 Rui de Costa
2-2 Nicolas Santos-Clase 46'
Turnering: Premier League U18, England
Tilskuere: 50
Dato: 25.11.2017
Underlag: Naturgress
Antall besøk: 1