London Stadium (England)

Siste helgen i november var en ny England-tur på programmet. Tre kamper skulle gjøres unna på to dager.

Siste helgen i november skulle min gode venn Filip og jeg igjen sette turen til England. Turen var bestilt allerede i august, så vi hadde reisefeber begge to da vi endelig våknet opp denne fredag morgenen. På programmet sto tre kamper i England, før vi skulle ta formiddagsflyet hjem på søndag, slik at jeg rakk siste fly til Ålesund for å se Strømsgodset i årets siste seriekamp i 2017-sesongen her hjemme.

Jeg våknet opp hos mine foreldre i Drammen der jeg hadde søkt ly for natten. Etter en rask frokost og kaffe med min far som for en gangs skyld arbeidet hjemmefra, lot jeg buss for tog frakte meg til Oslo S der jeg møtte Filip.  Turen startet allerede da med en langspurt for å rekke toget videre til Oslo Lufthavn. Vel gjennom sikkerhetskontrollen startet vi turen med en pølse og kopp kaffe, før vi lot Norwegians 13.20-avgang frakte oss til Gatwick.

Vi skulle ha base i bydelen Croydon, sør i London, som lå gunstig til mellom flyplassen og London sentrum. Vi hoppet innom hotellet for å legge fra oss bagasjen, før vi satte kursen mot sentrum. Toget fra Croydon fraktet oss til Victoria, som også er en underground-stasjon, og jeg følte meg straks mer på hjemmebane.

Vi hadde fremdeles god tid til kamp, og den tiden skulle vi bruke på å få i oss noe middag. Vi ble værende i området rundt Victoria, og satte oss snart ned på puben Travellers Tavern, hvor jeg ble introdusert for den britiske klassikeren pie and mash. En steak and ale pie var en nydelig oppvarming til kamp, og ikke minst en middag jeg vil benytte meg mer av ved senere besøkt til balløya.

Da vi var midt i middagen tikket det sms-er inn på telefonen med spørsmål om vi var i god behold. Vi lot nyheter være nyheter denne helgen, men de hjemme hadde fått meldinger om skyting ved Oxford Circus, som altså lå to stopp med tuben unna oss. Vi bekreftet at vi hverken var skadet eller i det hele tatt hørt om dette, men vi hadde planer om å ta veien via Oxford Circus opp til Stratford hvor dagens arena finner sted. I så måte var det greit å heller ta en liten omvei med District Line, fremfor å stå fast i hjertet av London.

Omsider var vi fremme ved London Stadium som for anledningen tjener som hjemmebanen til West Ham United FC. Stadionet sto klart til London-OL i 2012, og det brukes fremdeles i andre anledninger enn fotball. Nettopp det, og at prosessen for å gjøre anlegget klart til andre anledninger er overraskende kostbart, er vel noe av grunnen til at anlegget blir kalt «Taxpayers’ Stadium» når folk skal ha det morsomt på West Ham’s vegne.

London Stadium er et imponerende anlegg å se på fra utsiden. Det er bygget helt inn, med supportersjappe i et eget bygg ved siden av. Skjønt supportersjappe er vel en fornærmelse, når det strengt tatt er en helt butikk. På innsiden er stadionet kledd i klubbens farger på setene, og logoen er klistret opp flere steder, i tillegg til navn på de ulike tribunen. Slik jeg har forstått det, blir alt som er relatert til West Ham fjernet under blant annet friidrettsstevner. For meg ble anlegget veldig sterilt og kjedelig, selv om man for anledning tydelig så at West Ham var hjemmelag. Den moderne arenaen hadde i det minste naturgress, noe som ikke er vanlig for nye anlegg her til lands. Når West Ham spiller kamper har anlegget en kapasitet på 60 000 ifølge appen Groundhopper og Wikipedia. Når det arrangeres konserter på samme stadion skal kapasiteten være hele 79 990.

Vi hadde betalt hele £42 for å sitte på øverste seksjon, i svingen mellom langsiden og kortsiden, på motsatt side fra der de tilreisende Leicester-supporterne holdt til. I tillegg hadde jeg betalt ytterligere £3,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Personlig synes jeg anlegget er dårlig utnyttet hva gjelder plass, med store felt hvor det ikke var seter, men noe som lignet på avsperrede oppholdsteder. Vi var skjønt enige om at turen høydepunkt ville være besøket hos Crystal Palace dagen etter, men jeg klarte nå å trives godt og se frem til kamp også på London Stadium.

West Ham United lå på nedrykksplass før runden, og nyansatte David Moyes var således ute etter sine første poeng som Hammers-manager. Leicester holder også til på nedre halvdel av tabellen, og vil sannsynligvis alltid være dømt til å sammenliknes med laget som løftet Premier League-trofeet i 2016.

De gamle seriemesterne tok ledelsen så snart de karakteristiske såpeboblene hadde sprukket og allsangen hadde lagt seg. Allerede etter åtte minutter måtte Moyes’ menn kapitulere, til vill jubel fra de tilreisende. Jeg slet for øvrig med å finne den harde kjernen med Hammers-fans, men jeg tror de i hovedsak holdt til bak det andre målet. Etter dette fikk vi servert en jevn og spennende match i den første omgangen. Spør du meg, så Leicester farligst ut de gangene var frempå. Rett før 45 minutter var unnagjort, utliknet West Hams Cheikou Kouyaté med god hjelp fra en Leicester-skulder.

Pausen ble brukt til å teste ut kiosken. Det er kanskje mange folk på kamp på London Stadium, men de er imponerende effektive. Vi satte oss godt til rette med både snacks og drikkevarer før lagene igjen entret banen. Når man er på tur med en god kamerat, har praten lett for å gå unna underveis i kampen. Hadde jeg vært alene på kamp hadde jeg tatt flere notater underveis for å kunne referere mer fra kampen i ettertid, men der kommer jeg rett og slett til kort på denne turen.

Andre omgang gikk målløs inn i historiebøkene, men det var forsåvidt en spennende kamp og tross alt to gode lag som målte krefter i Englands hovedstad. Vi trasket tålelig fornøyde ut av stadion, som vi vel ble enige om at ikke forsvarte en revisit ved en senere anledning. Jeg må si at det også er litt surt at jeg aldri fikk muligheten til å besøke West Hams gamle hjemmebane, men trøsten får være at det er nok av fotballbaner å besøke i England. Allerede dagen etter skulle vi besækte ytterligere to slik. Vi strener strakt tilbake til Croydon og Travelodge-hoteller etter kamp for å være klare til neste dag.