Teddy Stadium (Israel)

For første gang skulle jeg se fotball utenfor det europeiske kontinentet. Kampen på nivå to i Israel skuffet ikke.

For andre gang på fem måneder skulle jeg besøke Israel. Denne gangen reiste jeg sammen med et reisefølge på 10-12 personer, som jeg stort sett skulle tilbringe tiden sammen med. Den ene kvelden hadde jeg dog planer om å lure meg unna for å se en fotballkamp fra tribuneplass.

Gjennom hele turen hadde vi base i Jerusalem, selv om vi våget oss ut på flere dagsturer rundt om i det lille landet. Det var også i Jerusalem, om lag 15 minutters kjøretur fra hotellet, kampen på Teddi Malcha Stadium skulle finne sted. Jeg bestemte meg for å la en drosje skysse med til stadionet, fremfor å styre med lokale rutebusser.

Jeg var i godt humør og var raus med tips da drosjesjåføren satte meg av utenfor anlegget. 60 shekel, som på turens tidspunkt multipliseres med 2,2 om man vil sammenlikne med valutaen vi kjenner best til her på bjerget,  ble igjen i drosjen før jeg steg ut full av forventning. Å finne veien inn på anlegget skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg først trodde. Jeg ble sluppet av utenfor inngangen til et idrettssenter, som jeg antar at sjåføren trodde var mitt mål med reisen. Det var det ikke på noen måte, så jeg tuslet rundt stadionet i håp om å finne flere innganger. Det neste forsøket trengte jeg ikke gå inn for å undersøke en gang, for den dunsten av klor var ikke til å ta feil av. Her var det badebasseng.

Det viste seg til slutt at jeg var sluppet av på helt feil side av stadionet som var helt lukket, og dermed uten mulighet til å se inn i håp om at det kunne hjelpe til med manøvreringen. Omsider skulle jeg finne inngangen, bare for å bli videresendt til billettluka. Der byttet jeg 40 shekel mot en unummerert kampbillett på den ene langsiden, som var eneste tribune som var åpnet.

Tilbake ved inngangspartiet skjønte vaktene raskt at de hadde med en turist å gjøre, da jeg pratet på engelsk, fremfor hebraisk. Når jeg går på kamp i Norge ikledd sko med striper, fin genser og caps kan man automatisk sett på som en bråkemaker, men her sendte de meg faktisk gjennom luka uten å ta seg bryet med å visitere meg da jeg sa at jeg var fra Norge.

Stadionet er kledd med tribuner på alle fire sider. Bak begge langsidene og den ene kortsiden er det vegger og tak tilknyttet tribunene, mens bak den siste kortsiden er det faktisk helt åpen, og man kan skue ut over trafikken om man sitter høyt nok oppe på langsiden. Den siden så nesten litt halvferdig ut, uten at jeg vet om det faktisk er tilfellet. Ifølge appen Groundhopper har anlegget en tilskuerkapasitet på 21 600.

På den kortsiden med vegg og tak finner man den delen av anlegget med mest karakter. Her er plastsetene kledd i veldig mange forskjellige farger og i så mange forskjellige mønstre at jeg ikke klarte å se et mønster i det. Bilder jeg har sett vitner om at dette fargespekteret og mønstrene preget en lang større del av tribunen på et tidligere tidspunkt, mens det nå altså stort sett var plastseter i blå farge.

Jeg satt meg ned høyt oppe på tribunen med en usannsynlig elendig kopp kaffe, hvis eneste lyspunkt var kjekssjokoladen som faktisk var inkludert i prisen. Pølse i brød, som ble dagens middag, var heller ikke mye å skryte av for oss som har Gilde i det daglige liv. Så skuffet var jeg, at jeg trasket tilbake i kiosken for å kjøpe meg en brus, før jeg lærte av mine feil og heller kjøpte en kopp te i pausen, som også inkluderte kjekssjokolade.

Dagens kamp var altså nivå 2 i seriesystemet i Israel. Hjemmelaget Hapoel Katamon Jerusalem FC lå før kampen trygt plassert på øvre halvdel av tabellen, mens gjestene Ironi Nesher FC kavet i bunnen. De første minuttene av kampen bar også preg av et sterkere hjemmelag. Allerede etter syv minutter satte hjemmelagets George Akpabio inn 1-0 alene med keeper, på den som så mistenkelig ut som offside, men jeg lar min tvil komme dommeren til gode. Like etter slo hjemmelaget et innlegg som tydelig traff en forsvarspiller på sin ferd mot målfeltet, men dommeren dømte likevel utrolig nok utspill. I den situasjonen tørr jeg å arrestere dommeren, for det var rett og slett en grov bom.

Etter en drøy halvtime dømte dommeren offside da gjestene satt ballen i mål, en situasjon som må sies å være korrekt. Det var for øvrig en interessant omgang vi fikk servert. Jeg har ikke funnet kilder til tilskuertall, og så langt jeg vet ble det ikke opplyst om det på kamp. Jeg har uansett ikke mulighet til å vite om det er tilfellet, all den til jeg forstår særdeles lite hebraisk, og storskjermen heller ikke hjalp meg. Jeg anslo at det var om lag 500 tilskuere på plass, men jeg kom etter hvert flere innom, også i andre omgang, så jeg har nok bommet litt på det anslaget, hvis det er gjort en offisiell telling. Med et så stort stadion ble det litt spøkelsesby-preg av det hele, selv om de som møtte opp lagde god stemning. Det er flere lag som bruker denne banen, også et lag i toppdivisjonen, så jeg vil tro det er langt bedre oppmøte når Beitar Jerusalem spiller.

Omgangen ble avsluttet med et herlig raid fra en av hjemmelagets spillere. Han la opp til skudd, men gikk for skuddfinten som aldri går av moten. Forsvarspilleren forsvant opp i kioskkø, før angrepsspilleren curlet ballen mot det lengte hjørnet, men, det må være lov å si dessverre, traff tverrliggeren.

Pausen brukte jeg denne gangen, i motsetning til VIF-kampen i mitt forrige innlegg, til å slå lens og kjøpe en kopp varm te i koppen, da det faktisk begynte å bli noe kjølig for meg som bare var ikledd shorts og genser.

Andre omgang åpnet med en real kameratpasning fra en av hjemmelagets spillere som en lagkamerat dempet med pungen, for å bruke et godt norsk ord. Riktignok fyller jeg 27 år om en snau måned, men slike scener får meg alltid til å trekke på smilebåndet. For all del, jeg vet like godt som alle andre hvor vondt det gjør, men det ser så utrolig klønete ut når en hard pasning fra noen meters hold, fra en lagkamerat, treffer så feil.

Fem minutter ut i omgangen kom igjen det sportslige i fokus på hjemmelaget rullet opp et nydelig angrep som til slutt endte med scoring fra Missan Danon, som satte en retur i mål.

Hjemmelaget har en trofast supportergruppe som holdt det gående i samfulle 90 minutter, kun avbrutt da de måtte trekke pusten og bytte låt. De roterte nok litt på hvem som sang, for sigarettrøyken som til stadighet steg opp fra samme felt var ikke til å ta feil av. Det gikk naturlig nok på hebraisk hele kampen gjennom, med unntak av et par små minutter der de kjørte på med «You are my sunshine», som mange nordmenn nok vil forbinde med Ole Gunnar Solskjærs sang fra tiden som Manchester United-spiller. Jeg synes i hvert fall det var stas med et engelsk innslag som jeg forsto.

Kanskje det var sunshine-budskapet som trigget hjemmelaget ekstra, for det gikk ikke mange minuttene før Akpabio ble tomålsscorer, med sin 3-0-scoring fra et flott innlegg. Det hebraiske skriftspråket begynner som kjent til høyre og jobber seg mot venstre, i motsetning til vårt norske språk. Som (sannsynligvis eneste) europeer på tribunen, så jeg selvsagt humoren i at hjemmelagets supportere jublet ellevilt over at det nå sto 0-3 på måltavla.

Resten av kampen gikk unna i et bra tempo. En annen artig situasjon oppsto da keeper kom ut for å klarere en ball. Jeg tror kanskje han fikk et lite sleivtreff, men ballen suste hvert fall rett i cornerflagget og ble værende på banen. Keeper rakk riktignok å komme tilbake i målet før det ble veldig farlig, men det ble nå en målsjanse av det.

Kampen virket kjørt idet en forsvarsspiller hos hjemmelaget gjorde en real blemme og Liad Mordechay kunne sette inn 3-1. Samme Mordechay var plutselig alene med keeper og satte inn nok en redusering med tre minutter igjen av ordinær tid. Hjemmelaget var nå lite interessert i å spille fotball, mens bortelaget brukte alle sjanser de fikk til å utligne. To minutter på overtid burde de klare den, men en spiller jeg ikke rakk på identifisere bommet faktisk på åpent mål.

Dermed endte det med 3-2, eller 2-3 som det sto på måltavla, til hjemmelaget. Den norske røykeloven har ikke slått rot i Israel ennå, så jeg manøvrerte meg mellom folk og sigarettrøyk på vei ut av stadion, der jeg fikk tak i en drosje som skysset meg tilbake til hotellet. Denne karen hadde ikke taksameter, men det gjorde ikke meg noe all det tid han krevde 50 shekel (fremfor de 60 jeg spanderte på forrige sjåfør) for å frakte meg til hotellet. Han fikk sine penger idet vi bremset noe brått ned foran hotellet, og jeg strenet i seng for å være klar til en travel avslutning på min siste ferieuke i 2017.

Nå skulle jeg etter ferien hjem og jobbe i en snau uke, og rekke en Strømsgodset-kamp, før jeg så frem til en revisit til Wembley Stadium i London for Champions League-oppgjøret Tottenham-Real Madrid en drøy uke senere.