Haugerud Kunstgress

I avslutningen av en lang sesong er det på sin plass å få med seg en real opprykksfest.

Min kamerat Filip og jeg trasket fra Sandvika Stadion i herlig solskinn, vel vitende om at vi bare var ferdig med forretten av dagens fotballmeny. Vi lot toget frakte oss tilbake til Oslogryta, der vi raskt ble enige om å ta dagens lunsj på Mamma Pizza i Dronningens gate, et sted vi hadde vært heldige med maten tidligere. Etter å ha satt til livs hver vår solide porsjon med pasta alla carbonara, var jeg faktisk så mett at min obligatoriske etter-mat-kaffe måtte vente til T-banen hadde sluppet oss av på Haugerud, der dagens andre og siste kamp skulle finne sted.

Kaffemaskinen på Narvesen-kiosken tilknyttet stasjonen var selvfølgelig midt i en rens. Vi saumfarte da Haugerud Senter, som etter mitt syn knapt forsvarte å ha tittelen «senter» klistret på veggene. Vi måtte til slutt rusle slukøret tilbake til samme Narvesen der kaffemaskinen omsider var ferdig med sin rens, før vi lot apostlenes hester frakte oss de få meterne til Haugerud Kunstgress, som lå i skolegården mellom et par skoler som bar både navnet Haugerud og Trosterud.

Haugerud Kunstgress er ikke veldig mye å skrive hjem om. Med tanke på at banen ligger i en skolegård, mistenker jeg at den blir godt brukt i gymtimer og friminutter. Markeringslinjer i halvparten av regnbuens farger hjelper ikke akkurat på hobbypreget som banen bærer, men de hadde om ikke annet klar å stable på bena en tribune i tre, hvor kanskje snaut 100 mann kan presse seg inn.

Vi hadde egentlig planlagt et besøk til Årvoll IL, men etter at vi gjorde oss selv oppmerksomme på at Rilindja allerede hadde sikret seg ligatittelen og opprykk, bestemte vi oss for å få med oss dette fremfor en kamp uten betydning på Årvoll. Vi skulle gjerne sett at Rilindja var avhengige av hvert fall ett poeng for å sikre tittelen, og derfor få mer spenning i oppgjøret og spontan feiring etter kampen, men det får bare være. Gjestene Fortuna lå på sin side trygt plassert på 4. plass. Med seier ville de ha mulighet til å komma á poeng med Kjelsås 2 på 3. plass, men med bortimot 30 mål å ta igjen på målforskjellen ville nok kampen bli satt under etterforskning for kampfiksing om de skulle klare bronseplassen.

Gjestene skulle likevel gi det et ærlig forsøk. De gikk ut i 100 og satte inn 0-1 allerede etter åtte minutter. Det så ikke ut til å legge en demper på stemningen i Rilindja-leiren for da hjemmelagets Bashkim Beqiri brakte balanse i regnskapet etter 21 minutter, med et nydelig skudd fra det jeg anslår til å være rundt 25 meter, var en eldre kar i Rilindja-jakke allerede i gang med «championes»-rop, uten at han fikk noen med seg helt ennå.

Bortelaget var tilbake i ledelsen etter å ha ekspedert et korrekt idømt straffespark helt oppe i krysset eter 33 minutters spill. Noen minutter senere var det hjemmelagets tur til å få sjansen fra 11-meteren, et straffespark undertegnede synes så noe billig ut, uten at alle tribunen nødvendigvis var enig, eller brydde seg det grann om det. 2-2 skulle stå seg til pause, i det som var en overraskende underholdende omgang med fotball.

Mitt reisefølge og jeg hadde lurt litt på underveis i kampen om hjemmelaget har en tilknytning til Albania. Både navn på flere av spillerne, og fargekombinasjon på draktene underbygde vår mistanke. Da Google Translate påsto at ordet «rilindja» betyr «renessanse» på albansk, i tillegg til at flere supportere etter hvert fant veien til stadion med albanske flagg, slo vi oss til ro med at vi hadde truffet godt vår antakelse.

Spillerne kom omsider tilbake ut på banen til det som ble en noe roligere andre omgang. Rilindja var klare for å slippe jubelen løs, mens Fortuna så ut til å ha gitt opp de 30 målene de måtte ta igjen på Kjelsås 2, som for øvrig inntok rollen som festbrems ved å vinne hele 6-0 hjemme mot Hasle-Løren i en kamp som gikk parallelt.

Bortelaget var frempå en siste gang, men dommeren hadde allerede blåst for offside da Rilindja-keeperen hentet ballen ut av målet. Rilindja skulle til slutt avslutte sesongen med stil, etter to mål i løpet av kampen siste minutter. Rilindja kunne dermed slippe jubelen løs, noe de gjorde, og det er vel på sin plass på spandere en gratulasjon på gjengen fra Haugerund og ønske de lykke til på nivået over.

Mitt reisefølge og jeg så ingen grunn til å bruke mer tid enn nødvendig på en kjip kunstgressbane og vendte derfor nesa tilbake til Jernbanetorget. Der takket vi for denne gangen og splittet opp. Mitt reisefølge er så heldig at han bor i byen, mens jeg benyttet anledning til å se litt utenlandsk fotball på pub mens jeg ventet på toget som skulle frakte meg tilbake til Østfold. Filip og jeg skulle møtes igjen allerede neste helg for å besøke Vålerengas nye storstue, men før den tid skulle jeg tilbake til Oslo for å bivåne 1. divisjon på kvinnesiden, noe jeg gledet meg veldig til, da jeg har en meget talentfull venninne som skulle i aksjon.