Greibanen

Jeg tok denne lørdagen turen innom Oslo på vei til Strømsgodset-kamp for å se en talentfull venninne i aksjon i 1. divisjon for kvinner.

Lørdagen var allerede satt av til å se mitt kjære Strømsgodset i aksjon i Drammen. På vei til den kampen bestemte jeg meg for å ta turen innom Greibanen i Oslo, for å se 1. divisjon for kvinner. Min venninne Kathrine spiller for Grei på nivå 2, og så fotballinteressert som jeg er, hadde jeg selvsagt sett etter en mulighet i lang tid for å se henne og resten av laget i aksjon.

Jeg er ikke helt fremmed for kvinnefotball fra før, selv om de ikke på langt nær får samme oppmerksomhet hverken fra undertegnede eller i media, som det gutta gjør. For min del blir det en og annen kamp på TV, i tillegg til at jeg forsøker å få med meg noen kamper når det er mesterskap. I tillegg har jeg sett kvinnenes cupfinale i Telenor Arena ved en anledning, men nå så jeg frem til å bivåne 1. divisjon.

Jeg lot som vanlig NSB frakte meg til Oslo, og det skulle egentlig bare mangle all den tid de krever hele 3 066 kroner for et månedskort, som jeg trenger for en 50 prosent stilling i hovedstaden. Noe stivt synes jeg det er, men det gjør det uansett lettere å takke ja til flere Oslo-turer når jeg likevel har betalt blodpris for statlig transport. Vel fremme på Oslo Sentralstasjon skulle selvsagt Ruter også ha sin del av kaka for å frakte meg til Kalbakken T-banestasjon, og 33 kroner ble byttet mot en enkeltbillett for at jeg skulle komme meg nettopp dit.

Derfra strasket jeg de få minuttene opp til Greibanen, hvor jeg møtte Kathrines yngre bror, Magnus, på tribunen. Vi hadde også mye å ta igjen fra forrige gang vi møttes, så vi ble sittende i meget hyggelig passiar mens jentene varmet opp. Jeg måtte selvsagt snike meg unna noen minutter for å knipse bilder av anlegget, noe Magnus ikke helt så hensikten med å bli med på. På vei rundt anlegget fikk jeg også ønsket dagens stjerne lykke til, før jeg fant veien tilbake på tribunen før noen vakter kom for å lage et nummer ut av min sightseeing.

Grei kunne med seier over tabelljumbo KIL/Hemne ta et langt steg unna den verste nedrykkssumpa, og langt på vei sikre fornyet kontrakt på nest øverste nivå. Trønderne var selvsagt like interessert i poengene for å ha håp om å redde plassen. Etter 2-3-seier i motsatt oppgjør, var det optimisme å spore i Grei-leiren, som også hadde den berømte hjemmebanefordelen.

Spillerne entret banen til en fanfare som kunne skapt god stemning, om høyttaleranlegget hadde bydd på bedre lydkvalitet enn en sliten kassett. Etter at alle hadde hilst på hverandre og et myntkast hadde bestemte banehalvdel, var kampen i gang. Trønderne hadde med seg en imponerende delegasjon fans på tribunen. De kunne spart seg for disse «klapperne» etter mitt syn, men jeg gadd ikke å lage noe nummer ut av det, annet enn at jeg tok meg en tur til kiosken for å teste kaffen da det sto på som verst.

Det var en jevnspilt kamp de om lag 40 tilskuerne ble presentert i solskinnet på Greibanen denne lørdagen. Lagene gjorde en god figur, men jeg vet ikke om kanskje alvoret tynget lagene noe, for det hadde egentlig ikke skjedd all verden foran målene da dommeren blåste lagene inn til pause. Et og annet skuddforsøk var det, men det så ut til at begge lagene hadde brukbar kontroll på hverandre.

Pausen ble benyttet til å slå av en prat med flere kjentfolk som etter hvert dukket opp, i tillegg til at Magnus lot seg overtale til å slå følge med sin søster og undertegnede for å se Strømsgodset i aksjon i Drammen et par timer senere.

Tiden flyr i godt lag som man sier, og før vi visste ordet av det var spillerne på vei ut på banen igjen. Hjemmelaget tok et grep om kampen etter pause, noe som egentlig var å forvente da de kunne gjøre seg selv en bjørnetjeneste med seier i bunnoppgjøret. «Vår kvinne» rakk å servere et par strøkne innlegg før hun ble byttet ut etter en drøy time, noe vi på tribunen selvsagt synes var skuffende.

Etter 25 minutter av 2. omgang trodde vi kampen skulle ta litt fyr, da Grei ble tildelt et straffespark. Dessverre for hjemmefansen hadde gjestenes keeper en god dag på jobben, gjettet riktig hjørne, og dermed sto det fremdeles 0-0 på måltavla.

Det så ut til å ebbe ut med 0-0 da gjestene fikk frispark mitt på Greis banehalvdel da klokken tikket mot 90 minutter. Et frispark som egentlig ikke var altfor godt slått datt ned ved første angrepsspiller, som fikk en liten touch på ballen, som igjen var nok til å overliste Grei-keeperen. KIL/Hemne skal hvert fall ha for idrettsgleden, for maken til målfeiring skal man lete en stund etter.

Det hører også med til historien at undertegnede i sluttminuttene rakk å møte en skuffet Kathrine på vei inn i garderoben, bare for å lire av meg «husk på at idrett først og fremst handler om å delta», kun for å fyre opp litt. Jeg er for øvrig overbevist om at han som fant opp det uttrykket ikke vant en dritt på idrettsbanen, og jeg synes for ordens skyld at uttalelsen er helt håpløs. Det skulle vise seg at en av veteranene i Grei ikke kjente meg godt nok til å ta spøken min, for maken til tordentale har jeg ikke vært vitne til siden jeg vanket på Sande videregående skole i tenårene.

Jeg fikk aldri min sjanse til å skvære opp, så jeg får heller satse på at vedkommende ramler innom denne bloggen ved en anledning, selv om det nok er større sjanse for å komme i kontakt med ham om jeg gjør en revisit på Greibanen. Etter å ha skiftet til sivile klær, ble både Kathrine og Magnus med til Drammen for å følge Strømsgodset fra tribuneplass, som jeg personlig må få lov til å si ble dagens høydepunkt, med hjemmelagets 1-0-seier over Odds Ballklubb. Med tanke på dagens resultater var det nok bred enighet om akkurat det, da vi satt på toget tilbake til Oslo, før vi gikk hvert til vårt. Jeg skulle bare hjem til Halden for å jobbe et par timer, før jeg dagen etter igjen skulle tilbake til Oslo for å se mer fotball.

Dette besøket ble for øvrig min norske bane nummer 100.