Utleira Kunstgress

Utleira Kunstgress

Noe av det jeg liker best med groundhopping, bortsett fra selve fotballen, er at det betyr lite hvor man befinner seg geografisk. I så måte passet en jobbtur til Trondheim meg ypperlig.

Jeg var denne uken på en tre dager lang stabstur i Trondheim. Dagene gikk naturlig nok med til diverse møter og andre jobbrelaterte samlinger. På kveldene derimot, hadde jeg andre planer enn å sløve på hotellrommet, slik mine kolleger gjorde da vi hadde spist middag sammen etter endt arbeidsdag.

De fleste som følger et norsk fotballag på bortekamper, og har vært på bortekamp i Trondheim, vil jeg tro er kjent med vannhullet Three Lions English Pub. Sportspuben i Trondheim er, så vidt meg bekjent, godt besøkt av gjestende supportere fra både inn og utland, noe lokalet bærer preg av, all den tid vegger og tak er tapetsert med drakter, skjerf, vimpler og klistremerker fra alle mulige lag.

Puben var også min destinasjon på turens første kveld, da jeg valgte å se det jeg rakk av kveldens Champions League-kamp der fremfor alene på hotellrommet. Puben bringer tilbake flere minner av ymse slag, men det var uansett stas å være tilbake på kjente trakter i Trondheim by. Under kampen satt jeg og veide opp argumenter for å gjøre en «revisit» til Three Lions dagen etter for mer Champions League på TV, eller om jeg skulle begi meg ut på vift for å se lokal fotball på en ny bane et godt stykke ned i divisjonssystemet.

Kvelden etter satte jeg igjen snuten mot Three Lions uten at jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre senere denne kvelden. En kamp i Champions League hadde kampstart klokken 18.00 denne kvelden. Jeg rakk neste hele andre omgang etter endt arbeidsdag. Mens jeg lot meg underholde av kampen og nippet til mitt alkoholfrie fludium, slet jeg med å bestemme meg. De fleste fotballinteresserte jeg kjenner ville ikke tatt mitt dilemma seriøst en gang, om de ble fortalt at de kunne velge mellom godbitene Atlético Madrid – Chelsea eller CSKA Moskva – Manchester United på TV, eller lokal 6. divisjon ute i et vær som begynte å bli litt ufyselig med tanke på vind.

Jeg har også noen bekjente som ikke vil se Champions League om de får betalt for det, så jeg følte meg ikke helt håpløs der jeg satt varm og tørr på Three Lions. Da lokale trøndere begynte å fylle lokalene, ikledd fotballdrakter fra alle verdens hjørner, alt etter hvilket lag som var best da de selv vokste opp, tømte jeg glasset, tok en bestemmelse og satte kurset mot bussterminalen ved Trondheim Torg. Jeg skulle la en lokalbuss frakte meg et drøyt kvarter til der Utleira IL holder til. På vei dit kjørte vi forbi Lerkendal Stadion, som hvert fall vekker dårlige minner for meg som Strømsgodset-supporter, og rakk akkurat å få en titt av spillere som gjorde seg klar til morgendagens kamp i Europa League.

På vei til kveldens destinasjon måtte jeg slå opp tidligere kamper i appen Groundhopper, for å mimre tilbake til det som viste seg å være syv besøk på Lerkendal for mitt vedkommende. Noen uavgjort her og der gjennom årenes løp var det, men bortsett fra det var det dårlig beholdning, med tanke på at jeg ikke var til stede under forrige Strømsgodset-seier på banen tilbake i 2007-sesongen.

Jeg steg omsider av bussen og tråkket de få meterne ned til Utleira Kunstgress, som var hjem til det lokale 6. divisjonslaget Utleira IL. Banen er som navnet tilsier, naturlig nok (ha-ha), kledd i kunstgress. Jeg forventet ikke all verden da jeg kom ut av tussmørket, men anlegget var slett ikke verst med tanke på nivået. På den ene langsiden er det en liten tribune i tre, ved siden av et like sjarmerende klubbhus. Jeg anslo at tribunen kunne tilby sitteplass til 150-200 tilskuere, om alle var samarbeidsvillige. Bak tribunen var det også er 7-er-bane i kunstgress, som sikkert kommer godt til nytte for yngre avdelinger. For øvrig en utnyttelse jeg setter pris på. På motsatt langside, der jeg ankom anlegget, strakk en innendørshall seg over hele banenes lengde. Bak målene fantes det ikke noe fasiliteter for publikum. Før kampen ledet Utleira IL avdelingen foran et lass med 2.- og 3. lag, bare oppstykket av A-laget til Byåsen på 4. plass. Dagens motstander, Leik 2 (de lokale uttalte selvsagt dette navnet med langt flere e-er enn den ene som står i navnet) la beslag på 7. plassen i en avdeling som er blitt strippet ned til ni lag, etter at Romolslia, som ett av særdeles få A-lag, hadde trukket laget. Jeg vet ikke hva som hva skjedd her, men kampene er hvert fall nullet ut på tabellen.

Det er jo aldri godt å si hva slags lag disse reservelagene stiller. Jeg sniktittet på tidligere kamper på Leik 2, og så at de hadde variert veldig i prestasjonene med for eksempel 9-0-tap for Charlottenlund 2 (2.plass) 6-0-seier over Ranheim 3 (6. plass) og hockeykamp, 7-9-seier, mot Sverresborg 2 (3. plass). Det fortalte meg ikke annet enn at her kunne absolutt alt skje.

Jeg har sett såpass mye fotball at jeg så ganske tidlig at dette ikke ville bli jevnt i det hele tatt. Hjemmelaget tok riktig nok ikke ledelsen før det var spilt 19 minutter. Selv om hjemmelaget hadde et skudd i stolpen like etter, var eneste spenning knyttet til hvor mye dette ville bli da Utleira IL gikk til pause med 3-0-ledelse etter flere angrep som lag i Eliteserien kan misunne de på en dårlig dag. Jeg har sjelden sett maken til ballsikkert lag i 6. divisjon. Gjestene ble hele tiden løpene mellom sine motstandere som hadde full kontroll. Jeg fikk tidlig inntrykk av at Utleira IL var en meget profesjonelt dreven klubb. Til og med draktreklamen på de oransje sto i stil til de sorte kortbuksene med ett fattig unntak av litt gult innslag på hovedsponsoren. Hvordan en 6. divisjonsklubb klarer noe som halvparten av lagene i Eliteserien ikke får til, der er og blir for meg en gåte.

Jeg skulle gjerne beskrevet både mål og hendelsesforløp mer detaljert i dette innlegget, men jeg slet med noe så banalt som dårlig batteritid på telefonen, noen som gjorde at jeg måtte velge notater med varsomhet.

I pausen tok jeg en tur inn i denne Utleirahallen for å søke ly for den sterke vinden som overbeviste meg om at herremannen som solgte meg jakke på Magasinet i Drammen i romjulen ikke bare forsøkte å selge en jakke da han sa at den var god mot vind. Inne i hallen fikk jeg et lite glimt av det som åpenbart var en håndballbane, noe jeg egentlig regnet med å se. Garderobeanlegget til fotballspillerne var også inne i hallen. I kafeen som var åpen så sent som klokken 22.00 på kvelden (kampstart var klokken 21.00 denne kvelden, som var et av argumentene for å bli igjen på Three Lions) fikk jeg kjøpt en kopp kaffe som var så tynn at jeg først mistenkte innholdet i kanna for å være Earl Grey te, men aromaen fikk meg til å tenke annerledes. Jeg skuet raskt over den imponerende samlingen sølvtøy i hallen før jeg tok med meg kaffekoppen ut, kun for å oppdage av vinden bokstavelig talt blåste kaffen ut av koppen, slik at jeg returnerte for å studere gamle bragder nøyere.

I andre omgang skulle virkelig denne dårlig batterikapasiteten koste meg dyrt. Det ballsikre hjemmelaget hadde latt kula gjøre jobben i første omgang, og hadde derfor løpt lagt mindre enn sine gjester. Dette skulle komme til syne tidlig i omgangen da hjemmelaget nettet hele fem ganger på under 10 minutter. Her gikk det rett og slett litt fort i svingene for undertegnede, og med litt dårlig sikt til spillernes draktnummer grunnet litt dårlig belysning på såpass lang avstand, tar jeg forbehold om at noen av målscorerne denne kvelden er notert med feil navn. Det var vel målscorer nummer seks jeg mistenker for å ikke akkurat vært en notorisk målscorer da han valgte å kaste trøya for å få fram et budskap jeg ikke var kar om å se fra der jeg sto. Uansett hyggelig å så ekte idrettsglede også ved 6-0-scoring, noe dommeren så ut til å være enig med meg i, da han lot det gule kortet bli værende i brystlomma.

Da det i løpet av 8-9 minutter gikk fra 3-0 til 8-0 på tavla, og en snau halvtime igjen begynte de fem tilskuerne jeg hadde besøk av på tribunen virkelig å lure på hvor dette skulle ende. De neste 25 minuttene skulle dog ikke gå unna i like høyt tempo selv om hjemmelaget produserte målsjanser på samlebånd og burde puttet på hvert fall et par av de. 9-0 skulle komme da kampuret nærmet seg 86 spilte minutter. Jeg øynet håpet om å få se tosifret antall mål igjen, noe som ikke er hverdagskost. Både 8-0 og 9-0 bevitner man rett som det er i lavere divisjoner, men det er sjeldent jeg opplever at samme lag scorer 10 mål. Da kampuret jobbet seg mot 90 minutter tenke jeg at løpet var kjørt, helt til en Leik 2-spiller prestere å felle en Utleira-spiller på vei gjennom, og gav ikke dommeren annet valg enn å peke på straffemerket. En fin fotballkveld ble dermed avsluttet med 10-0 fra straffemerket. Bortsett fra avsparket ble dette siste spark på ballen. Jeg ilte straks av gårde for å rekke kveldens aller siste buss tilbake til Trondheim sentrum som satt meg av like utenfor mitt hotell, slik at jeg var under dyna noen minutter før midnatt og var klar for siste arbeidsdag i Trøndelag for denne gang.

Utleira IL 10 - 0 Leik IL 2

Målscorere

1-0 Markus Blåsmo Ydstie 19'
2-0 Ruben Kleiven 31'
3-0 Markus Blåsmo Ydstie 44'
4-0 Simen Løvhaugen 55'
5-0 Ruben Kleiven 57'
6-0 Christian Aamodt 60'
7-0 Mathias Kroglund Hartmann 62'
8-0 Mathias Kroglund Hartmann 63'
9-0 Christian Aamodt 86'
10-0 Martin Johansen 90' (str)

Forbehold om noen feil i disse opplysningene.


Turnering: 6. divisjon, avdeling 5

Tilskuere: 10

Dato: 27.9.2017

Underlag: Kunstgress


Antall besøk: 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *