Rimnersvallen (Sverige)

En kjærkommen fridag i Uddevalla med kjæresten ble, som seg hør og bør, avsluttet med en fotballkamp.

Min kjære og jeg hadde koordinert fridag denne mandagen og hadde så vidt rukket å hilse dagen velkommen før vi var over riksgrensen med min trofaste KIA. Vi hadde bestemt oss for å besøke den svenske byen Uddevalla, som bare ligger om lag én time og 20 minutters kjøretur fra mitt nye palass i Halden.

Første delen av dagen ble brukt på IKEA hvor vi også benyttet anledning til å innta en varm lunsj. Både handleturen der, og byturen for øvrig, skal jeg forbigå i stillhet i dette reisebrevet, men jeg får nevne at det var en veldig koselig dag, tilfelle min bedre halvdel skulle titte innom dette innlegget ved en senere anledning.

Dagen skulle avsluttes på Rimnersvallen, hjemmebanen til det lokale laget IK Oddevold som spiller på nivå 3 i svensk fotball. Jeg har ved en tidligere anledning besøkt IK Svane, som hvert fall ved mitt besøk spilte på Thordéngården, en bane hvis klubbhus var kledd  i IK Oddevolds farger og klubbemblem. Jeg hadde derfor undersøkt flere kilder før jeg følte meg trygg på at kveldens kamp ikke skulle spilles på denne banen. Det skulle den altså ikke, selv om Rimnersvallen ikke er så langt unna.

Kampstart var så sent som klokken 19.00 denne mandags kvelden. Etter et lite måltid på O’Learys, ankom vi Rimnersvallen en times tid før kampstart. Vi var nokså signe etter en lang dag i Uddevallas gater, så vi valgte like godt å ta noen minutter på øyet i bilen før vi beveget oss mot anlegget som så ut til å ha nokså ny og moderne kledning. Omtrent vegg i vegg lå Rimnershallen, som ikke må forveksles med Rimnersvallen, som altså er fotballstadionet.

Vi ankom anlegget i det ene hjørnet av stadionet. Jeg betalte oss inn med henholdsvis 100 og 60 svenske kronor, da frøkna fremdeles er student og med det forsvarer 40 prosent avslag i prisen. De pengene jeg sparte der, fant raskt veien tilbake til klubbkassa igjen, da jeg punget ut hele 10 svenske kronor for et 28-siders kampprogram i A4-format og ytterligere 15 kroner i samme valuta for en kopp kaffe, før vi sparte resten av overskuddet til pausen og gikk for å sjekke ut anlegget i sin helhet.

Hovedtribunen, som strekker seg over store deler av den ene langsiden, er å finne på samme langside som man entrer anlegget. Blå plastseter sørger for at man slipper å stå (eller slik jeg ser det: ikke får lov til å stå), samt tak og vegger i bølgeblikk, i tillegg til noen glassruter som skjermer for vind for de øverste tribuneradene, holder regnet utenfor.

Til høyre for hovedtribunen er det en liten sittetribune til, som ikke har fått påspandert hverken vegger eller tak. På kortsidene er det gamle ståtribuner med betongtrinn. Grunnet friidrettsbanen rundt fotballbanen er det nokså lang vei fra banen til disse tribunene, men jeg mistenker at de tribunene er særdeles lite i bruk for tiden, så akkurat det problemet holder neppe klubbledelsen våken om nettene. På motsatt langside er det også en liten tribune i det som så ut til å være benker i tre, hvor to ensomme sjeler hadde funnet det for godt til å se kamp.

Alt i alt mener for eksempel appen Groundhopper at det skal være mulig å trykke hele 12 000 tilskuere innenfor portene. Det er nok ikke så langt fra sannheten, all den tid historiebøkene vitner om en avholdt VM-kamp fra 1958 fra denne banen, der Brasil og Østerrike skal ha gjort opp om poengene i gruppe D foran hele 17 778 tilskuere, noe som fremdeles skal være tilskuerrekord på banen. Kapasiteten kan nok derfor forsvares, med tanke på at dagens tribune sannsynligvis har kommet i etterkant og minket kapasitet noe. Rekorden på 17 778 tilskuere blir nok aldri truet uansett hvordan man bygger på Rimnersvallen, selv om dagens «publik» på 423 trofaste (inkludert to groundhoppere) gjorde det de kunne for å gjenskape noe av stemningen fra 1958.

Hjemmelaget la før kampen beslag på 10. plassen av totalt 14 lag i avdelingen. Gjestene Qviding, fra Göteborg, lå nest sist, kun foran fortapte FC Rosengård 1917, som sto med fattige åtte poeng og hele 12 poeng opp til nærmeste nabo etter 19 spilte kamper.

Første halvtime av selve kampen er ikke stort å skrive hjem om. Det nærmeste vi kom en sjanse var da bortelaget fikk tildelt frispark på midtstreken, og en av gjestenes mest optimistiske prøvde seg på en frekkis. Skuddet gikk i en fin bue over keeper som sto nokså langt ute på banen, men ballen bare sneiet nettmaskene over mål, og keeper ga også tegn om at han tilsynelatende hadde full kontroll.

Det hadde han ikke da gjestene ble tildelt frispark i en langt bedre posisjon et kvarter senere. Frisparket ble skrudd inn i feltet, og da hjemmelagets sisteskanse bøyde seg ned for å fange ballen i hendene, fikk gjestenes Ali Al-Habobi luggen på kula og styrte den i en fin liten bue over keeper og i mål. Om det var fortjent eller ikke etter spill og sjanser blir man sikkert aldri enige om, men kampen trengte utvilsomt denne scoringen.

Etter å ha sløst med sjansene i nesten 40 minutter valgte hjemmelagets trener å ta grep, hvis han ikke ble tvunget til det av en skade som ikke var synlig for publikum. Et tidlig spillebytte ga uansett laget ny giv. På et innlegg som keeper kanskje bør ha kontroll på, slipper han ballen ut i feltet og hjemmelagets angrepsrekke står i kø for å dundre den løse ballen i mål. Med den utligningen noen få minutter før pause, gikk lagene i garderoben på stillingen 1-1 foran et passe fornøyd publikum.

Pausen ble benyttet til å teste ut kiosken ytterligere med varm drikke uten koffein, da det begynte å blåse vel friskt inne på stadionet. Selve spillet skulle også varme mer de siste 45 minuttene. Store, nesten ferdig scorte, sjanser ble brent av begge lag. Det var omsider hjemmelaget som skulle få uttelling da Liridon Selmani gjorte alt rett da han ble spilt alene gjennom med keeper etter 55 minutter. Snaue kvarteret senere ble ledelsen tryggere etter en corner, hvor det for meg var vanskelig å se hva som skjedde foran målet på andre banehalvdel, men det så da noe klønete ut å ikke få klarert den. Bortelaget kom ikke nærmere enn en nydelig kontring der ballen dessverre tok turen innom metallet på sin ferd over målet og en scoring som korrekt ble avblåst for offside. En, etter hvert, velspilt fotballkamp var til veis ende. Begge lags trenere bør for øvrig ha frispark og innlegg øverst på sin prioriteringsliste gjennom ukene som ligger foran. Jeg ga opp å telle antall døballer som traff første forsvarsspiller. Lite kunne jeg gjøre annet enn å verbalt få utløp for min frustrasjon over den slags sløsing, noe jeg ble bedt pent om å slutte med av mitt reisefølge.

En annen kuriositet som forsvarer spalteplass, var da en spiller hoppet inn i en duell, bommet på sin motstander, men til gjengjeld traff assistentdommeren, som ramlet så lang han var ned på tartandekket. Slikt høster selvsagt latter og applaus blant de fremmøtte, men ingen slår min kjære som lattermildt utbrøt: «Det er jo det morsomste som har skjedd i dag» – i det 85. spilleminutt! Det hører også med at bortelagets assistenttrener måtte avslutte kampen fra tribuneplass etter å latt frustrasjonen gå utover trioen i gult da han etter hvert innså at laget hans måtte returnere til Göteborg uten poeng i bagasjen.

Mitt reisefølge og jeg vendte også nesa hjem igjen til Norge så fort dommeren blåste for siste gang. En hyggelig dag ble avsluttet med det som er bane nummer 10 i Sverige for mitt vedkommende, og faktisk bane nummer 30 totalt for min kjæreste som kun hadde besøkt sitt lokale lag Fredrikstad FK, før vi gjorde det offisielt for tre og et halvt år siden.