Ekeberg Kunstgress 2

Endelig skulle jeg besøke sletta som er mest kjent for å arrangere Norway Cup.

Etter endt arbeidsdag i hovedstaden var jeg klar til å møte min gode venn og etter hvert nokså ivrige groundhopper, Filip, for å krysse av nok en bane på lista.

Vi møttes som avtalt på Jernbanetorget for å finne et sted å spise før vi skulle bevege oss opp til Ekeberg og den verdenskjente Ekebergsletta. Etter en nydelig Carbonara-middag på det italienske spisestedet Mamma Pizza hadde vi fremdeles godt og vel to timers klaring til kampstart. Vi bestemte oss for å tråkke oppover Karl Johans gate på vei til Rådhusplassen, hvor det ble arrangert verdensmesterskap i fotball for hjemløse. Det ble avholdt i en liten ballbinge med 3+1 spillere på hvert lag som representerte landet sitt. Nasjonalsanger ble spilt av før kampstart og publikum kjente sin besøkelsestid. Vi kom i prat med en hyggelig kar fra Wales som tydelig hadde deltatt i turneringen før. Vedkommende så frem til kamp, men ville ikke påta seg noe favorittstempel.

Etter å ha sett halvannen kamp á 2 ganger 6 minutter i verdensmesterskapet vendte vi nesa tilbake til Jernbanetorget hvor vi lot buss 34 frakte oss opp til Ekeberg. Vi kunne nok med fordel valgt en annen rute, men om ikke annet fikk vi oss en spasertur over sletta som aldri ligger vindstille. For to groundhoppere som oss diskuterte vi selvsagt hvor mange baner det er mulig å sanke på denne sletta før det blir for useriøst til å kalle det groundhopping.

For de som ikke har vært på Ekebergsletta så er det her Norway Cup arrangeres hvert år. Et tosifret antall naturgressbaner ligger tett i tett over hele sletta. Det eneste som skiller disse banene er sidelinjene som er krittet opp med snorrette hvite linjer. Noen hederlige unntak er det likevel. KFUM-kameratene Oslo, som spilte i OBOS-ligaen så sent som i fjor, har sin KFUM Arena på Ekeberg. Denne regnes selvsagt som en egen bane. I dag skulle vi overvære kamp på nivå 5, på en kunstgressbane som nærmest lå tvers ovenfor bilveien fra KFUM Arena. De ligger så nærme at da vår kamp gikk mot slutten, kunne vi se deler av kampen som var i ferd med å starte på KFUM Arena.

Banen vi skulle se kamp på heter Ekeberg Kunstgress. Et stykke bortenfor ligger nok en kunstgressbane, som er, om ikke inngjerdet, så hvert fall markert med nett rundt banen for å unngå at ballen forsvinner, i tillegg til flomlys. Nå vet ikke jeg hvor grensa går for hva som kan kalles flomlys, men det var hvert fall belysning der. Denne banen heter, etter hva jeg har funnet ut, Ekeberg Kunstgress 2. Resten av sletta består av nevnte naturgressbaner, som egentlig bare er en stor slette. Det vil si to store sletter, da det er en bilvei i midten.

Personlig har jeg foreløpig landet på at jeg kan notere meg for fire baner på Ekeberg hvis jeg skulle komme så langt; KFUM Arena, Ekeberg Kunstgress, Ekeberg Kunstgress 2 og «Ekebergsletta» som da etter mitt syn vil være naturgressbanene sett på som én bane.

Her vil groundhoppere sannsynligvis aldri bli enige. Mitt argument er at de tre banene jeg skiller ut er tydelig markert og adskilt fra resten av sletta. Nå skal det sier at jeg ikke vil prioritere hverken den andre kunstgressbanen eller sletta for øvrig særlig høyt ved neste Oslo-besøk. KFUM Arena derimot, er en bane jeg ønsker å besøke. Jeg kan også nevne at om jeg skulle avlegge et besøk til selve Ekebergsletta ønsker jeg å gjøre med med Bækkelaget SK som hjemmelag, men mer om det en annen gang.

Nok om inndeling av Ekebergsletta for denne gang. Denne tirsdags kvelden var det 4. divisjonsoppgjøret mellom Fremad Famagusta FK og Hasle-Løren IL som hadde trukket meg og mitt reisefølge til Ekeberg. Av det lille jeg leste meg opp på hjemmelaget før avreise, forsto jeg at navnet Fremad stammer fra en klubb fra Lillehammer, som da noen lokale hadde tatt med seg til Oslo og dannet en klubb i hovedstaden. Klubben var et nytt bekjentskap for meg. Hasle-Løren er en klubb som er mer kjent for de som er interessert i Oslo-fotball vil jeg tro.

Det var et vaskeekte bunnoppgjør vi skulle bevitne denne kvelden. Før kvelden kamp la gjestene beslag på jumboplassen med to poeng, og da naturlig nok ingen seire, etter 14 seriekamper. Hjemmelaget hadde ikke stort mer å skryte av med sin 11. plass av 12 lag, men de hadde i det minste klart å skrape sammen to seire i løpet av sine 14 første kamper, og hadde sammen med tre uavgjorte kamper innkassert ni poeng.

Det er gledelig å se assistentdommere på nivå fem i Oslo. Det bidrar til at kampen fremstår mer profesjonell i mine øyne, selv om de gule markeringene for 7-er-bane på kunstgresset ødelegger en del av det helhetsinntrykket. Hjemmelaget åpnet uansett sterkt og satte inn to raske og velfortjente mål etter henholdsvis åtte og 10 minutters spill. Gjestene virket ikke helt påskrudd i starten av kampen, og da vertene økte til 3-0 etter 32 minutter og gikk til pause med samme resultat virker kampen kjørt.

Vi benyttet anledningen til å traske over bilveien og inn i KFUM-hallen hvor de hadde åpen kiosk. På vei frem til godsakene ble vi imidlertid distrahert av et imponerende antall vimpler som klubben (eller flere klubber) sannsynligvis hadde byttet til seg under tidligere utgaver av nevnte Norway Cup. Vi dro kjensel på flere og flere klubber, og med såpass mange kamper på samvittigheten som vi har, satt selvsagt historiene løst om så vel klubbhistorier og andre besøk vi hadde gjort.

Vi ble såpass opphengt av denne utstillingen at vi helt glemte tiden der vi sto og glante på veggene. Da det gikk opp for oss at kampen var i gang igjen, ilte vi tilbake til sidelinjen og ante fred og ingen fare da vi tok plass 7-8 minutter ut i 2. omgang. Det skulle vise seg å være kostbare minutter. Vi trodde gjestene fikk et trøstemål etter en drøy time spilt og gjorde det spennende med nok et mål ett minutt på overtid. Det var det siste som skjedde i kampen og gjestene ga ingen tegn til at det siste målet betydde all verden. Det trodde ikke vi heller helt til jeg sjekket kampfakta på nettet da jeg satte meg på toget på Oslo S. Da vitnet nettsidene til NFF om at sluttresultatet ble 3-3. Det ser altså ut til at Hasle-Løren scoret mål mens vi sto og glante på gamle minner i KFUM-hallen.

På langt nær det verste jeg har gått glipp av under en fotballkamp, og i etterkant klarer hvert fall jeg å se humoren i dette. Vi gjorde noen spede forsøk på å planlegge neste tur på vår ferd tilbake til Oslo sentrum. Vi kom ikke helt i mål, men ble nå enige om at det ikke måtte bli for lenge tid. Mitt reisefølge var bare en kort trikketur hjemmefra, mens jeg spaserte til Oslo S for å rekke første tog til Halden.