Navestadbanen

Hvis ikke en eller annen divisjonsrekord ble slettet på Navestadbanen i kveld må jeg se mer norsk 6. divisjon.

I disse sommerukene forsøker jeg etter beste evne å kombinere ferie fra en jobb med vanlig arbeid i jobb nummer to. Det fungerer noenlunde greit. Etter hjemmekontor på verandaen i bedagelig tempo bestemte jeg meg nok en gang for å se over fotballmenyen i Østfold denne mandags kvelden. Jeg har sett såpass mye fotball i Østfold de siste årene at jeg kan ikke lenger være kresen hvis jeg vil se kamp på en ny bane. Valget falt til slutt på Navestadbanen i Sarpsborg med kampstart så sent som klokken 20.15.

Dagens gjøremål var til ende i god tid før kampstart. Reservene til mitt nye lokale lag, Kvik Halden, spilte hjemmekamp med kampstart klokken 19.00. Jeg benyttet derfor anledningen til å se de første 45 minuttene på Halden Stadion før jeg tok fatt på den drøyt 20 minutter lange kjøreturen til Navestadbanen.

Jeg ankom Navestadbanen noen minutter før kampstart for å knipse bilder av anlegget. Det var dog ikke mye å ta bilde av. Klubbhuset, med kiosk og benker hvor noen lokale hadde satt seg til rette, finner sted bak det ene målet. På den ene langsiden er laglederbenkene. Langs den andre langsiden står et gjerde som strekker seg over bortimot hele banelengden, som resten av tilskuerne lente seg mot. Gledelig nok var banen i naturgress.

Navestad IF og Tistedalens TIFs reservelag skulle denne kvelden gjøre opp om poengene i 12. serierunde i 6. divisjon, avdeling 1. Før kampen lå tabellnaboene på henholdsvis 5. og 6. plass. Navestad ville med seier gå opp á poeng med Fredrisktad-laget Gresvik som la beslag på 2. plassen, og som ga kvalifisering om opprykk. Riktignok hadde Gresvik én kamp til gode, og hadde derfor mulighet til å ta over tabelltoppen fra Selbak 2 med seier i hengekampen.

Jeg hadde sniktittet på tabellen før kampstart og forventet derfor en jevn batalje. Det skulle imidlertid ikke gå mer enn fire minutter før Navestad-spiller Daniel Bill fikk meg til å revurderte den spådommen med sin 1-0-scoring. Det var kort mellom høydepunktene i starten av denne kampen. Samme Bill satte inn sitt fjerde mål for kvelden i det 13. spilleminutt. Da hadde han altså scoret fire mål på ni minutter!

Navestad viste ikke sine motstandere noen nåde av den grunn. Allerede i det 23. spilleminutt måtte Tistedal-keeperen hente ut ballen nummer syv(!) fra nettet. Med et målsnitt som tilsa at de kunne nærme seg 30 mål ved kampslutt, var jeg redd det hele skulle bli en parodi av en kamp. Navestad slakket nok litt av på gassen etter hvert, for foruten et skudd i tverrliggeren og noen halvsjansen dabbet det litt av siste halvdel av omgangen.

Pausen ble brukt til å slå lens i buskene og teste kaffen i kiosken sammen med litt sjokolade. Det slo meg nokså tidlig i kampen av Navestadbanen ikke har flomlys. Når det i tillegg var overskyet og gråvær, var jeg spent på hvordan dette ville ta seg til med tanke på at sluttsignalet skulle lyde et sted rundt klokken 22.00.

Det kan virke som dommeren tenkte i samme baner som undertegnede, for han spanderte ikke mer enn snaue ti minutters pause på spillerne. Jeg var spent på om Navestad igjen skulle gå ut i hundre eller om de rundt 20 tilskuerne skulle bevitne en omgang av ren akademisk betydning.

Noen minutter ut i andre omgang ankom en kamerat jeg ikke har sett på et par år uten forvarsel. Han hadde tydeligvis begynt å spille for hjemmelaget, men var ikke i form til å spille kamp riktig ennå. Det var et meget hyggelig gjensyn og vi ble stående å prate om både fotball og livet for øvrig gjennom de siste 45 minuttene. I så måte var det like greit at kampen gikk videre i et mer bedagelig tempo enn før pause. Så rolig gikk det for seg, at jeg begynte å tvile på at vi fikk servert tosifret antall scoringer. Da Navestad satte inn 7-0 i det 23. minutt kunne jeg sette mye penger på at vi skulle få se 10-tallet i målprotokollen, men jeg spurte heldigvis ingen om de ville ta det veddemålet. I løpet av kampens siste kvarter satte Navestad ytterligere to baller i målet, som ga sluttresultat på hele 9-0. Et resultat som ikke bare sendte hjemmelaget inn i kampen om opprykk, men de hadde pyntet ganske bra på målforskjellen i samme slengen. Det hadde også rukket å bli litt tussmørkt da dommeren avsluttet kampen, så det var like greit at han ikke la tid noe særlig med tid.

Jeg takket min kamerat for praten og så ingen grunn til å drøye med returen til Halden. Dette ble for øvrig min bane nummer 90 i Norge.