Töölön Jalkapallostadion (Finland)

Finlands beste fotballag skulle være vertskap for min andre kamp i Finland på like mange dager.

Om de går under navnet «Hele Finlands HJK» vet jeg ikke, men det var hvert fall landets beste fotballag min kjære og jeg skulle se i kveld.

Jeg kort busstur fra hjertet av Helsinki var alt som skulle til for å komme seg til stadion. Penger er som kjent en viktig del av dagens fotball. Det ble jeg minnet kraftig på da skiltene med det lite sjarmerende stadionnavnet Telia 5G Areena (ja, arena på finsk skrives med to e-er) ønsket oss velkommen.

Anlegget heter opprinnelig Sonera Stadium på finsk og Tölö Fotbolsstadion på svensk. Svensk er som kjent et offisielt språk i Finland, noe som gjorde hele turen mye lettere som norsktalende turister. Anlegget bærer preg av å være gammelt, men det var et ærverdig stadion jeg skuet utover. Anlegget er bygget inn med vegger rundt hele stadionet, og sitteplasser rundt hele banen. På den ene langsiden, som nok anses som hovedtribunen, er det sto seksjoner med sitteplasser. Kortsidene er dårlig utnyttet hva gjelder antall sitteplasser, men alt i alt skal det være mulig å få inn drøyt 10 000 tilskuere.

HJK Helsinki ledet selvsagt toppdivisjonen, eller Veikkausliiga som den heter på originalspråket, med god margin før kvelds oppgjør. Dagens motstander, PS Kemi, slet noen plasser over lagene som lå under streken.

Det var med stor forventning vi (hvert fall jeg) ankom anlegget én time før kampstart. Banen, som overraskende nok var kunstgress, badet i sol. Jeg benyttet anledningen til å knipse bilder. Etter hvert som det dro seg mot kampstart, og vi koste oss med brus, kaffe og en doughnut jeg aldri har smakt maken til, ble jeg svært skuffet over antall fremmøtte. Jeg hadde forventet mye mer av Finlands ledende fotballklubb, men det ser altså ut til at fotball har så lav stjerne i landet som jeg fryktet. I etterkant viste det seg at det var under 3 000 tilskuere som tok seg bryet med å møte opp.

Kampen i seg selv var egentlig ikke stort å skrive hjem om, den heller. Det var moro å se igjen hele tre kjenninger fra norsk fotball på HJK-laget i Hannu Patronen (Sogndal), Ville Jalasto (Aalesund og Stabæk) og Anthony Annan (Start, Stabæk og Rosenborg). Stort mer er ikke verdt å skrive om da dommeren blåste lagene inn til pause på stillingen 0-0.

Skuffelsen fra den første omgangen ble forsøkt fortrengt i kiosken ved innkjøp av ny brus og doughnut. Det så ikke ut til å hjelpe det første kvarteret, men rett før timen var spilt fikk vi servert kveldens første mål. Nevnte Jalasto sendte hjemmelaget i ledelsen, en ledelse som ble doblet bare fem minutter senere. Da fryktet jeg at resten av kampen ville bli som en transportetappe å regne. Gjestene kjempe seg heldigvis inn igjen i kampen og reduserte med 12 minutter igjen å spille. Etter trykk fra gjestene skulle avgjørelsen falle da vertene fikk tildelt straffespark da klokka passerte 90 minutter. Straffen ble ekspedert sikkert i mål. HJK Helsinki rakk å få ytterligere et straffespark i løpet av overtiden, men gjestenes keeper lot seg ikke lure to ganger fra 11-meteren.

Dermed ebbet det ut i 3-1-seier til hjemmelaget i det som må anses som en liten skuffelse av en kamp. Resten av turen i Finland skulle bli desto mer hyggelig, men det blir ikke med i denne bloggen.