Mobakken Idrettsplass

Noen fotballkamper blir ikke husket for de sportslige prestasjonene. Borgen mot Ås ble i dette tilfellet en slik kamp. 

Denne fredagen i juni satt jeg i bilen på vei hjem fra en jobb i Oslo. Da jeg duret inn i Østfold fylke var det faktisk ikke i mine tanker at jeg skulle se fotball denne kvelden. Nærmest på gammel vane sjekke jeg tilbudet i Østfold denne kvelden likevel. Kampen jeg endte med var i utgangspunktet uinteressant for meg da jeg allerede hadde banen på min liste – trodde jeg.

Det første som trakk meg til Borgen i Sarpsborg denne kvelden var at en av mine bedre barndomskamerater skulle være hoveddommer i oppgjøret. Jeg så allerede at jeg kom til å komme for sent til kampstart, men om ikke annet så fikk jeg tatt igjen tapt tid med min kamerat i pausen og etter kamp.

Jeg duret inn i Sarpsborg og retning hjemmebanen til Borgen et godt stykke inn i den første omgangen. Jeg raste forbi kamparenaen i det som var fartsgrensen og klarte ikke en gang å stoppe før avkjøringen. Da gikk det opp for meg at forrige gang jeg så Borgen, så jeg de på Sandbakken Kunstgress, en bane som ligger to-tre minutter kjøring unna Mobakken Idrettsplass, hvor dagens kamp allerede var i gang. Jeg var ikke klar over at de var tilbake der de opprinnelig hører hjemme. Gleden var desto større da jeg i tillegg kunne krysse av for en ny bane på min liste, noe jeg gjorde selv om jeg ikke rakk all verden før det var pause på stillingen 0-1 til gjestene.

Jeg brukte pausen til å hilse på min barndomskamerat og vi ble enige om å ta opp praten etter kamp før han gikk i garderoben for å få ned pulsen, mens jeg tok en runde rundt banen for å knipse bilder. Jeg ble med inn i dommergarderoben etter kamp, der en av assistentdommerne kunne fortelle meg at Borgen nå disponerer begge baner som jeg nå har nevnt tidligere i reisebrevet. Om jeg husker riktig, så hadde Borgen tatt over Sandbakken fra kommunen, men dette tørr jeg ikke skrive under på.

Skal jeg tro noen av tilskuerne hadde jeg ikke gått glipp av veldig mye. Skulle jeg gjøre det var ikke det krise, for den andre omgangen går de fleste kamper jeg ser på dette nivået en høy gang. Det vil si, de siste 20 minuttene vil jeg sent glemme. Det begynte med en god, gammeldags grisetakling av en Ås-spiller som jeg ikke gidder å nevne navnet på selv om det er enkelt å finne ut for de som er interessert. Det kunne virkelig gått galt for Borgen-spilleren som slapp unna med noen rotasjoner på naturgresset(!). Ås-spilleren hadde gult fra før, men ble likevel belønnet med direkte rødt kort for taklingen, noe jeg mener var på sin plass.

Noen som er noe unødvendig etter mitt syn, er Borgen-veteranene som hadde tatt plass på en liten veranda rett over inngangen til garderobene. Ås-spilleren som allerede var noe frustrert hisset seg ytterligere opp over pensjonistene på tribuneplass. Ås-benken, eller Borgen-benken forsåvidt, var for øvrig heller ikke vanskelig å hisse på deg underveis i kampen.

Da var showet i gang. Det skulle ikke gå mer enn fire minutter før det oppsto en situasjon som jeg ikke hadde så godt innsyn til som jeg ønsket. Det ble meldt om både slag, forsøk på slag og drapstrusler fra ekspertpanelet på laglederbenkene. Resultat ble vært fall ett rødt til hver av lagene. Også disse røde kortene var begge direkte.

Med en spiller mer utlignet omsider hjemmelaget på en Ås-keeper som må ha spilt kanskje sin beste kamp noen gang. Flere ganger vartet han opp med redninger som er verdig en fast plass på et langt bedre lag enn Ås.

Ås-spillere begynte å bli frustrerte over at seieren så ut til å glippe, og kan som nevnt takke sin burvokter for at det fremdeles sto likt i målprotokollen. Noen minutter etter utligningen presterte en Ås-spiller å stemple en Borgen-spiller etter at dommeren hadde blåst en frispark. Et soleklart gult kort til en spiller som selvfølgelig hadde gult fra før. Nok en spiller ble korrekt send i dusjen, og da dommeren blåste av kampen 10 minutter senere, var det knapt spillere igjen som trengte å gå i garderoben. Fire røde kort, hvorav tre direkte, på under 10 minutter er noe av det villeste jeg har opplevd på en fotballbane.

Etter en god prat med min barndomskamerat om både fotballkampen og livet for øvrig, kom jeg meg omsider tilbake til Halden etter en lang dag med jobb og groundhopping.