Sofiemyr Stadion

Med bane nummer 100 på samvittigheten går jeg en sommer med lite fotballaktivitet i møte.

Med bryllupsnerver i høyspenn, og ikke minst mye forarbeid, hos de jeg håper blir min svigerfamilie, klarte jeg å lure meg til et besøk på Trosvikbanen rett før helgen. Det betydde at min neste fotballkamp på fremmed gress (eller plastikk) ville være litt ekstra spesiell i min historie som groundhopper.

Jeg røper ingen statshemmelighet når jeg sier at aktuelle brudepar ga hverandre sitt ja, og det nå er opp til meg selv (og kjæresten?) om nevnte familie blir min lovmessige svigerfamilie eller ei. Før dette bikker mot rosa-blogging må jeg fortelle at de nygifte bor i Oslo, bryllupet fant sted i Fredrikstad, og jeg med min fleksible jobb ble spurt om å frakte de unge lykkelige til sitt hjem på Stovner med alle gavene.

Såpass kunne jeg bidra med, tenkte jeg, og mandagen var ikke veldig gammel da jeg begynte å saumfare NFF sine nettsider, på jakt etter en aktuell kamp samme kveld. Brudeparet ble sluppet av på Stovner, og med det skal jeg også slutte å plage eventuelle lesere av denne bloggen med mine fritidssysler som ikke angår fotball. I samarbeid med NFF side sider og Google Maps, kom jeg frem til at Sofiemyr Stadion og Kolbotn IF ville passe perfekt både hva gjaldt tidspunkt for kampen og geografisk beliggenhet. Det var alt jeg trengte for å gi meg selv grønt lys til å unne meg en fotballkamp på veien tilbake til Østfold.

Kolbotn IF er i dag kanskje best kjent for sitt kvinnelag i vår øverste divisjon. Sofiemyr Stadion ligger sentralt til på, ja, nettopp Sofiemyr, like ved Kolbotn i Oppegård kommune. Anlegget er slett ikke verst til å huse herrelag på nivå 5, som jeg skulle bivåne denne kvelden. Det som er av tribunefasiliteter finnes på den ene langsiden. Her er det en sittetribune i betong med plastikkseter som strekker seg over godt og vel hele langsiden. Over halve tribunen har tak over plassene, noe de om lag 30 tilskuerne satte særdeles stor pris på denne kvelden. På motsatt side finnes laglederbenkene og et gjerde på om lag to meter høyt for å skygge for bilveien. Anlegget entres via den ene kortsiden hvor det er klubbhus og garderobeanlegg. På andre siden av klubbhuset finnes parkeringsplass og flere baner som er en del av Kolbotn ILs anlegg. Løpebanene rundt banen var med på å gi Sofiemyr Stadion det preget av et flerbruksanlegg som gjerne kjennertegner banene med litt karakter på dette nivået i Norge, uten at det nødvendigvis er krise i mine øyne.

Jeg hadde ti minutters klaring til kampstart da jeg parkerte bilen og gikk for å finne meg en plass under tak. Det var allerede litt regn i lufta, men da dommeren blåste i gang kampen åpnet vår herre alle himmelens sluser og spanderte en real kalddusj på de 22 utvalgte samt dommerteam. Min groundhopper-kollega Anders Johansen kunne fortelle at skuren som nå la alt til rette for solide sklitaklinger, allerede hadde herjet Bislett Stadion i Oslo, hvor han befant seg for kvelden.

Kolbotn IL skulle denne kvelden vært vertskap for reservelaget til Oslo-klubben KFUM, hvis A-lag så sent som i fjor gjorde en god figur i OBOS-ligaen. Likeså var det artig med et gjensyn med Kenneth Di Vita Jensen, som jeg helt ærlig trodde befant seg på et høyere nivå, etter å ha blitt spådd en lys fremtid i sene tenår. Utenom det ble de første 45 minuttene brukt til å nye det faktum at jeg nå hadde 100 baner på min liste, og stort mer er det faktisk ikke å skrive hjem om.

Pausen ble brukt til å se etter muligheter for å få seg noe mat i skrotten, da det ikke var åpen kiosk på anlegget. En av KFUMs spillere som måtte bytte og nå satt på tribunen, nøt en hamburger med pommes frites som vitnet om at det måtte være et gatekjøkken i nærheten. Et rask søk på Google Maps bekreftet min mistanke om at det aktuelle gatekjøkkenet lå rett bak den andre kortsiden av anlegget, hvor jeg kunne skue REMA 1000-flagg, i tillegg til et bygg som minnet om et lite kjøpesenter.

Det var ikke lenger dit enn at jeg rakk å spasere de få meterne, bestille en kebab i pita og gå tilbake før dommeren blåste spillerne i gang igjen. Til min store fortvilelse merket jeg nokså fort at jeg hadde glemt skje til mitt herremåltid, men jeg har sett såpass mye på MacGyver i oppveksten at det løste jeg med å forvandle pappesken maten kom i, til en slags skje som holdt til å skuffe ned herligheten. Apropos mine fritidssysler…

På banen hadde divisjonens serieleder KFUM 2 festet et lite grep om kampen, uten at de dominerte banespillet. De hadde allerede vært frempå med noen farligheter da Vegard Pernes omsider fikk hull på byllen i det 75. spilleminutt etter et herlig angrep. Det var også det gjestene trengte for å styre det som var igjen, og da klokken passerte 90 minutter doblet de sin ledelse på det som blir registrert som et selvmål av Kolbotn. Dommeren blåste av oppgjøret like etter og jeg kunne sette meg tilbake i bilen som nybakt jubilant og kjøre tilbake mot riksgrensen.