Nordre Åsen Kunstgress

Tradisjon tro skulle Strømsgodset karre seg videre fra de innledende rundene i NM med et nødskrik. Denne gangen var det den gamle storheten Skeid som skulle skape trøbbel for drammenserne. 

Med min ellers så trofaste KIA på verksted for å skifte registerreim, forhåndsbestilte jeg bussbillett hos Nettbuss, og kom meg overraske rimelig inn til hovedstaden. Kveldens kamp skulle være desserten for en dag som ble kombinert med å levere en bacheloroppgave og pleie vennskapelige forhold i hovedstaden.

Allerede etter en time i Oslo, og kun første ærend unnagjort, presterte jeg å skusle bort min nylig innkjøpte 24-timers billett til kollektivtrafikken i Oslo. Jeg oppsøkte nærmeste Narvesen, fikk byttet en ny 24-timers billett mot litt sure 90 kroner, men lot ikke dette ødelegge humøret denne solfylte dagen i Oslo. Etter dagens plikter unnagjort, og en god lunsj på Jensens Bøfhus, var tiden moden for å sette kursen mot kveldens fotballkamp.

Jeg fikk med meg min yngre bror og en fotballglad venninne til Nordre Åsen denne kvelden. Vi fikk omsider samlet oss, og lot trikken frakte oss til Disen, hvor vi derfra tydde til apostlenes hester. Mine to reisefølger denne kvelden holder med andre lag i Norge, og er begge Manchester United-supportere, så de gledet seg langt med til finalen i Europa League som skulle spilles senere samme kveld.

Skeid er et navn som klinger godt i Fotball-Norge. Etter merittene å dømme, var klubben storhetstid på 1950- og 1960-tallet. I løpet av disse to tiårene vant klubben seks av sine totalt åtte cupmesterskap, i tillegg til å bli kronet som seriemester i 1966. Klubben har grunnet sin jojo-tilværelse i divisjonssystemet spilt hjemmekamper på såvel Voldsløkka, Bislett og Ullevaal i tillegg til dagens Nordre Åsen.

Skeid har ikke bare mange meritter å vise til, de er også en talentfabrikk av de sjeldne i norsk målestokk. For å nevne noen, har spillere som Morten Berre, Freddy dos Santos, Dagfinn Enerly, Christer George, Daniel Fredheim Holm, Daniel Braaten og brødrene Abdellauoe, alle vært i Skeid før de fortsatte karrieren i større klubber.

Strømsgodset møtte Skeid flere ganger midt på 2000-tallet, i det som da het Adecco-ligaen, men i dag går under navnet OBOS-ligaen. Den gangen spilte Skeid sine hjemmekamper på Voldsløkka. Flere av Godsets supportere som er opptatt av banehopping, meldte derfor sin ankomst til denne cupkampen.

Allerede siden NFF satt på et kontor i Oslo og bestemte hvem som skulle møte hvem i 2. runde i cupen, har undertegnede sett frem mot denne kampen med skrekk og gru. Strømsgodset har vært alt annet enn imponerende i Eliteserien, mens Skeid og Hamarkameratene i skrivende stund feier all motstand av banen på nivå 3.

Nordre Åsen er et nokså simpelt anlegg, men langt fra det verste jeg har vært vitne til på denne området. En sittetribune strekker seg langs hele den ene langsiden, med et klubbhus i hjørne der man entrer anlegget. Det vil si, man entrer anlegget ved treningsbanen som ligger vis-à-vis hovedbanen hvor kveldens kamp skulle finne sted. Jeg måtte ty til moderne betalingsmetoder da jeg, i likhet med bussbilletten, også hadde rotet bort 100-lappen jeg planla å benytte som betalingsmiddel. På motsatt langside finner man laglederbenkene, med to mindre sittetribuner, på hver sin side av laglederbenkene. De tilreisende fra Drammen fikk tildelt tribunen på samme side som bortelaget hadde sin laglederbenk. Skeidoksene hadde sitt felt på motsatt langsiden.

Kampen åpnet akkurat slik undertegnede hadde fryktet i lang tid, med scoring til Skeid. Elevene til Tom Nordlie trengte kun ni minutter på å ekspedere første ball i målet bak Strømsgodsets keeper. Skeid var det førende laget utover omgangen, selv om Strømsgodset kranglet inn en utligning etter en drøy halvtime. Da Skeid på overtid i første omgang kjempet inn 2-1 på en corner, gikk likevel hjemmelaget til pause med ledelse. Stemningen var noe trykket blant de tilreisende, selv om flere kjente jeg pratet med ikke hadde troen på at dette skulle gå veien.

Det så det heller ikke ut til å gjøre, før Bassel Jradi smalt til fra 18-20 meter og snek ballen ned i nærmeste hjørne, nærmest ut av ingen ting, med bare tre minutter igjen. Da gikk lufta ut av Skeid-ballongen, og som selv om de holdt unna til full tid, var optimismen tilbake før ektraomgangene.

I første ekstraomgang scoret SIF to mål på de første fem minuttene, og avgjorde i realiteten kampen der. Da takket også min bror og venninne for seg, for å rekke hjem til nevnte Europa League-finale. Undertegnede ble selvsagt igjen for å overvære det som ble mer eller mindre en transportetappe.

Det stoppet til slutt på 2-4, i en kamp hvor divisjonsforskjellen ikke kom til syne før lagene tok fatt på ektraomgangene. Da var det kondisjonen og en sterkere innbytterbenk som avgjorde til fordel gjestene fra Drammen.

Jeg trasket tilbake til t-banen, mens jeg funderte på hvem NFF skulle bestemme seg for å sette oss opp mot i neste runde. NFF pleier å være nokså enkle å lese, så jeg tror ikke oppsettet byr på noen overraskelser når det kommer fredag formiddag. Aller helst håper jeg selvsagt på en ny bane, men det gjenstår å se.

Jeg lot trikken frakte meg tilbake til Oslo sentrum, der jeg ble invitert hjem til mitt reisefølge fra tidligere på dagen, for å se 2. omgang i Europa League-finalen før jeg satte meg på bussen tilbake til Østfold.