The Den (England)

I påvente av seriestarten i Norge, gikk turen igjen over til balløya for å se fotball da februar ble til mars.

Igjen hadde min spreke kjæreste lagt til rette for en ny tur til England, nærmere bestemt London. Hun sto for forberedelser og planlegging. Jeg hadde fått ansvaret for å bestille billetter til fotballkampen mellom Millwall FC og Peterborough United FC. Kamp på nivå tre var det eneste som var å oppdrive denne tirsdags kvelden i området vi skulle holde til. Det satte dog ingen demper på mine forventninger.

Når sant skal sies skulle vi også en del andre ting på denne turen, men hensikten med denne siden er ikke å legge ut i det vide og brede om alt jeg foretar meg. Vi lar derfor fotballen stå i fokus ved denne anledningen.

Vi tok Ryanairs morgenfly til Standsted – fra Oslo Lufthavn, takk til politikerne – og var på flytoget i retning Tottenham Hale da det begynte å nærme seg formiddag. Vi hadde bestilt et krypinn vi hadde brukt tidligere, så turen til Walthamstow gikk smertefritt. Dagen gikk unna i et bedagelig tempo mens vi (les: jeg) ventet på kveldens 90 minutter lange høydepunkt.

Tidsrommet mellom tur og blogginnlegg har strekt seg til så mye som halvannen måned. Jeg er derfor ikke kar om å huske dette besøket i detaljer. Jeg husker hvert fall at vi gikk av på en nokså klønete t-banestasjon, og fikk i så måte en solid rusletur på vei mot stadion. Det var ikke verre enn at vi kunne legge oss i rygg på de få likesinnede som sannsynligvis ikke tok seg bryet med å la t-banen skysse dem bort til stadion.

Omsider fikk vi flomlysene fra stadion rett i fleisen da vi vendte 90 grader i et veikryss. Ingen tvil om at anlegget var åpent i hjørnene, med andre ord. Jeg gikk nærmest på autopilot bort til første bod, der en overraskende hyggelig kvinne byttet et solid kampprogram mot £3. Etter en snartur innom supporterbutikken var jeg klar for å utforske herligheten The (New) Den fra innsiden.

Hjemmebanen til Millwall FC er kledd med sittetribuner på alle fire sider rundt naturgressbanen, med åpne hjørner. Plastikksetene er primært kledd i blått, og noen i gult for å formidle ulike budskap. The (New) Den kan huse drøyt 20 000 tilskuere, noe det ikke var behov for ved mitt besøk.

Om denne ene kampen er representativ for nivå på divisjonen får noen andre være dommer over, men det jeg så de første 45 minuttene imponerte hvert fall ikke meg. I drøyt 8 000 betalende ga heller ikke uttrykk for å ha blitt kjemt bort da lagene gikk til pause, og tilskuerne trakk inn i tribuneanlegget for å helle nedpå så mange enheter alkohol de klarte i løpet av et kvarters tid.

Jeg prøvde meg på en sussage roll, ene og alene fordi Gordon Ramsay skrøt uhemmet av den retten under en opptaksprøve til Master Chef for noen sesonger siden. Jeg håper Ramsay har vært offer for en langt bedre kulinarisk opplevelse enn jeg var, for å si det sånn.

Lagene inntok banen igjen, og vi trakk ut i den kjølige London-lufta. Millwall tok grep om kampen fra dommeren blåste spillet i gang igjen. Hjemmelaget fikk korrekt tildelt straffespark i det 54. minutt, som Lee Gregory ekspederte kaldt og rolig i mål. Samtidig fikk jeg bekreftet min mistanke om at hjemmelagets supportergruppe befant seg på seksjonen under oss på den ene langsiden. Da dette er såpass lenge siden har jeg ikke stort mer å meddele fra dette oppgjøret som til slutt endte 1-0 til hjemmelaget. For de som måtte være interessert kan jeg også avsløre at vi benyttet oss av en annen t-banestopp tilbake til London sentrum.