Nya Rambergsvallen (Sverige)

I Sverige brukes de kjedelige månedene før seriestart til å fyre av gårde noen cup-runder. Da er det plutselig helt greit å bo i grensebyen Halden.

I Sverige innledes cupen med et gruppespill med fire lag. Jeg antar at de to beste går videre, uten at jeg har satt meg noe inn i dette systemet. Denne lørdagen skulle IFK Göteborg være vertskap for Ljungskile SK. Da jeg tidligere har tatt turen til Göteborg for å overvære IFK-kamp på ærverdige Gamla Ullevi, var jeg i utgangspunktet ikke interessert i å ta turen til Sveriges nest største by for en såkalt revisit. Etter nærmere undersøkelse skulle vise seg at IFK søkte ly hos nabo og Allsvenskan-rival BK Häcken, for å huse kveldens kamp. Deres bane, Bravida Arena, hadde jeg ennå ikke besøk, og en ny tur over grensen ble brått mer aktuelt.

Når et lag bytter bane på denne tiden av året, tilsier all min erfaring at de søker etter kunstig beite for å spare det naturlige underlaget til alvoret virkelig begynner. Vel vitende om at Gamla Ullevi har naturgress, var jeg villig til å sette en god slump penger på at denne Bravida Arena hadde kunstgressdekke. Uten å foregripe begivenhetenes gang skulle dette vise seg å være en korrekt antagelse, uten at jeg ble noe rikere av den grunn.

Etter å ha luftet ideen om en Sverige-tur var ikke min gode venn og groundhopper-kompis, Filip, som for tiden holder til i Oslo, vond å be. Med sin barnlige tillit til NSB, steg han om bord på Østfoldbanen i god tro om å ankomme Halden stasjon klokken 11.45.

Det skulle vise seg å stemme bra. Etter litt kluss i vekslingen på nevnte Halden stasjon, da undertegnede helt hadde glemt å informere om innkjøp av ny racerbil, fant vi omsider hverandre, og var klare for å krysse grensen. Etter en obligatorisk stopp innom Nordby Shoppigcenter, og et par timer på strøkne svenske motorveier i en snittfart på 110 km/t, kunne vi endelig parkere på grusparkeringen og gå stadionet i møte.

Bravida Arena tjener til daglig som hjemmebane for Allsvenskan-laget BK Häcken. Denne kvelden, derimot, hadde Göteborg-rival IFK Göteborg, leid seg inn på lokalene, trolig grunnet underlaget. IFK-fansen anser trolig GAIS og Örgryte som større rivaler, to lag de også deler stadion med, så det var antagelig ikke krise å ta turen til denne banen for å spille en cupkamp. Denne antagelsen brukte ikke IFK-fansen flere minutter enn nødvendig på å bekrefte, all den tid kampropet «alle hater GAIS i Göteborg» runget over Bravida Arena. Originalt.

Bravida Arena er et intimt og flott stadion, hvert fall innvendig. Utvendig ser det litt mindre elegant ut, spør du meg. Det er bygget inn i hjørnene, og de har spart seg for flere seksjoner i høyden, som jeg har ytrer misnøye mot i tidligere innlegg. Med en kapasitet på 6 500 tilskuere ble jeg imponert over en klubb som sannsynligvis bygget etter evne, for en gangs skyld, og jeg trivdes på arenaen fra første blikk. Både min kamerat og jeg nevnte for øvrig i en bisetning før kampstart at anlegget kunne minne litt om Fosshaugane Campus i Sogndal. Artig kuriositet, uten at jeg håper det fornærmer hverken Sogndal- eller Häcken-supportere som mot formodning skulle rote seg inn på denne siden.

Nå var det altså den svenske cupen som hadde fått oss til Göteborg denne kvelden. IFK skal, om alt går etter planen, kjempe i toppen av Sveriges øverste divisjon, Allsvenskan, denne sesongen. Ljungkile på sin side, skal denne sesongen måle krefter på nivå 3, eller Division 1 Södra for å være presis. Divisjonsforskjellen tilsier at dette skulle være grei skuring for hjemmelaget, men «cup er cup» som det så populært heter.

IFK Göteborg så ikke ut til å bry seg nevneverdig om norske fotball-ordtak, og gikk hardt ut fra start. Allerede etter syv minutters spill lå ballen i nettet bak Ljungkiles keeper. Hjemmefansen bak det ene målet, som allerede holdt et høyt lydnivå dro til litt ekstra etter målet. Supportergjengen holdt imponerende god kok gjennom samfulle 90 minutter, til tross for at det var en tidlig cupkamp. Mitt reisefølge og jeg kunne ikke unngå å legge merke til banneret i supportergjengen med budskapet «Sektion Oslo». Vi konkluderte spøkefullt med at det sannsynligvis var en delegasjon med bartendere fra hovedstaden som hadde frihelg.

Tidligere Vålerenga-spiss Elías Már Ómarsson doblet vertenes ledelse etter drøye halvtimen. Da ballen lå i samme mål for tredje gang kun minutter senere, så det ut til å gå mot en trygg hjemmeseier, da vi gikk i kiosken for å holde koffeininntak intakt i pausen.

Ljungskile hadde på sin side ikke planer om å gi seg uten kamp. Den andre omgangen var bare fem minutter gammel da gjestene kriget ballen i mål. Da de scoret igjen seks minutter senere, virket det som de virkelig skulle yppe seg mot storebror den siste drøye halvtimen. Det gjorde de forsåvidt også, men IFK hadde brukbar kontroll, og sikret inn en 3-2-seier i den svenske cupens gruppespill.

Vi sa oss fornøyde med å kunne krysse av en ny bane på listen, og etter å ha inntatt et aldeles nydelig måltid mat på restaurant i Göteborgs gågate, bar det igjen over grensen og tilbake til Halden.