Fredrikstad Stadion – Winter Classic (ishockey)

For første gang i moderne tid skulle det arrangeres utendørs hockeykamp i Norge. Stjernen, fra Fredrikstad, inviterte sine naboer Sparta, fra Sarpsborg, til fest i Plankebyen.

For oss som er glad i norsk fotball, er de lange vintermånedene intet mindre enn en lidelse. Noen sporadiske turer over til balløya hjelper, men for meg vil det nok aldri bli helt det samme. Jeg har brukt de nevnte vintermånedene til å bli bedre kjent med vinteridretten hockey. Lørdag 21. januar 2017 ble det skrevet hockeyhistorie i Fredrikstad. Det måtte jeg selvsagt få med meg.

I Drammensregionen, der jeg har vokst opp, er bandy det nærmeste vi kommer hockey. Frisk Asker er, så vidt meg bekjent, der nærmeste vi kommet et hockey-lag på et seriøst nivå. I Østfold, derimot, står hockeyhallene som perler på en snor i henholdsvis Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden. Jeg har derfor denne vinteren gikk hockey en sjanse som et surrogat i fotballpausen. Fredrikstad Stadion blir således den fjerde hockeyarenaen jeg besøker denne vinteren, i selskap med Stjernehallen (Fredrikstad), Sparta Amfi (Sarpsborg) og Halden Ishall. Ikke som fotball selvsagt, men slett ikke verst, denne hockeyen.

Siden forrige innlegg på denne siden, har jeg pakket bagen og flyttet til Halden. Etter en dag med opplegg i Moss, ble jeg sluppet av ved bussterminalen i Fredrikstad av min kjære. Jeg ruslet gjennom gågaten i byen hvor jeg bodde i over to år. Over den ikoniske gangbrua, mellom sentrum og Kråkerøy, var det allerede godt med folk, selv om det var over en time til kampstart. Ikke verst til å være Norge. På Kråkerøy-siden, der Fredrikstad Stadion ligger, smatt jeg innom en bod og byttet 50 kroner mot et eksemplar av dagens kampprogram, på over 150 sider(!).

På vei til Stadion, hvor jeg etter hvert har sett nokså mange kamper med Fredrikstad Fotballklubb, gjorde jeg et forsøk i å lodde stemningen på O’Learys. Der skulle det vise seg å være stappfullt allerede, og vaktene slapp derfor ikke inn flere folk. Samtidig som noen ivrige stilte seg i kø for å rekke en forfriskning før kamp, satte jeg heller snuta for Stadion.

Jeg skannet min billett, og var spent på hva som møtte meg når jeg karret meg opp de siste trappetrinnene mot kunstgressbanen. Midt på banen lå det klart en hockeybane, omringet av vant og pleksiglass, og noen meter med kunstgress frem mot tribunen. Jeg skuet opp på tribune og så røde og blå skjerf om hverandre. Å blande supportere som åpenlyst og høylytt heier på hvert sitt lag, har jeg aldri likt, men i Norge er det stort sett såkalte «friendly derbys» som ofte går nokså rolig for seg.

Sangen «For Fredrikstad» som til vanlig runger over anlegget før FFK-kamper forsvarte en plass på spillelisten til byens hockeyentusiaster også. Den ene gangen i sangen der «FFK» blir brukt, ble elegant byttet ut med «guttane» for anledningen. Jeg trodde Stjernen hadde en egen kampsang…

Kampen var for lengst utsolgt, noe som på Fredrikstad Stadion er ensbetydende med hele 12 500 tilskuere. Det betydde samtidig at tilskuerrekorden på hockeykamp på norsk jord, satt i Håkons Hall på Lillehammer under OL-finalen i 1994 pålydende 9 245 tilskuere, sto for fall.

Etter åpningseremoni, nasjonalsang, fyrverkeri og det ene med det andre, kom vi omsider i gang med det folk hadde betalt spenstige 330 kroner for å se. Jeg nippet fornøyd til min første kaffekopp, mens jeg ga meg selv et mentalt klapp på skulderen for å ha bestilt billett på bakerste rad. Jeg er ingen utpreget hockeyentusiast, men vet såpass at rundt en hockeybane er det både vant, reklameskilter og pleksiglass for å holde pucken på banen og beskytte publikum. De, hvert fall på forhånd, storfornøyde tilskuerne på de første radene, så ut til å revurdere sitt valg av sete, da de nå hadde betalt i dyre dommer for å se på hockeyspillere fra hofta og opp. Hvor pucken befant seg ble ren gjetting for deres vedkommende.

Jeg hadde som sagt forutsett denne problemstillingen, og hadde full oversikt over første periode som gikk nokså rolig for seg. For ordens skyld, en hockeykamp spilles over tre perioder á 20 minutter effektiv spilletid. Etter jevne 20 minutter, med lite finspill, men ditto mye knuffing og fysiske dueller, gikk lagene til den første pausen med 0-0 på måltavla. Banemannskapet brukte pausen godt til å pusse pleksiglassene fri for dugg, slik at flest mulig skulle få innsyn til banen i neste periode, noe de også måtte gjøre underveis i periodene. Selv brukte jeg den første pausen til å slå av en prat med noen venner fra byen, som jeg hadde havnet overraskende nærme, uten at det var planlagt på forhånd.

Da lagene kom ut til andre periode var det ikke 12 500 tilskuere på Fredrikstad Stadion lenger, for å si det pent. Flere av de nevnte tilskuerne på de første radene hadde benyttet pausen til å benke seg foran TV-en hjemme for å faktisk se på litt hockey. Uansett hvor i byen man så kampen, ble det utover i midtperioden tydelig at gjestene fra Sarpsborg så ut til å ha den beste dagen på jobb. Det forløsende målet kom da det sto igjen fem minutter av andre periode. Håkon Imset Stormli sendte den blå delen av Fredrikstad Stadion til himmels. Da skulle det vise seg at det satt en del fra «den andre byen», som de sier, også rundt oss. Jubelen sto i taket hos de tilreisende da lagene gikk til den siste pausen på stillingen 0-1.

Den tredje og siste perioden skulle vise seg å ikke bli stort bedre for vertskapet. Om kampen og den berømte skuddstatistikken var jevn, visste gjestene å utnytte sjansene sine best. Ytterligere to mål måtte Stjernen-keeperen plukke ut av eget nett, skjønt ved det siste målet satt han på benken til fordel for en ekstra utespiller. Etter 60 minutter med effektiv hockey endte det med hele 0-3 til gjestene fra Sarpsborg, som skriver seg inn i historien som vinner av den første utendørskampen i Norge i moderne tid. Arrangementet skal Stjernen likevel ha ros for, og skal etter sigende ha gjort seg gjeldfrie i samme slengen.

Nytt fyrverkeri ble skutt opp fra taket på Stadion, uten at det holdt meg igjen lengre enn tiden det tok å gå slalåm mellom publikummere med mobiltelefoner pekende mot restene fra nyttårsaften for å forevige øyeblikket. Ikke like imponerende som det Drammen kommune sender opp på Holmennokken, tenkte jeg for meg seg, mens jeg gikk i rask gangene tilbake til sentrum der min bedre halvdel plukket med opp. Hun svippet seg selv hjem først, før jeg satte kurset tilbake til mitt nye millionglis i Halden.