Molde Stadion (Nye)

Strømsgodset vant hjemme og tapte borte. Det var opplest og vedtatt på denne tiden. Helt til Molde bød opp til fest for å feire klubbens første seriegull.

Klokken var alt om tidlig en søndag morgen, og formen var heller ikke mye å skrive hjem om. Telefonen ringte, og gutta stod klar med bilen utenfor døren, på Bragernes Torg i Drammen. Distansen Drammen-Molde-Drammen skulle tilbakelegges på 24 timer.

Bilturen opp var et langt gjesp og mye søvn for undertegnede, men da vi plutselig ankom fergekaia, for å ta båten over til Molde begynte forventningene å stige. Mens vi satt på fergen og nippet til en kaffekopp så vi Aker Stadion bade i sol langs kystlinjen. Molde er ikke store stedet, men det er litt av et fotballag de har klart å stable på bena i byen der. Så kan man selvsagt skylde på Røkke og Gjelsten så mye man vil for den suksessen, men gode er de likevel.

I år skulle altså Molde Fotballklubb innkassere klubbens første seriegull, etter å ha vært den evige toer bak suverene Rosenborg gjennom hele 90-tallet. Hva som smaker best, seriegull eller ta rotta på RBK, vet jeg ikke, men det var smørblide romsdalinger som sild i tønne gjennom bysentrumet i Molde.

Situasjonen før kamp var greit. Molde skulle bare slå bortesvake Strømsgodset så var seriegullet i boks. Skulle de derimot, mot alle odds, avgi poeng, trenger de hjelp av Brann som gjestet Lerkendal. Kampen på Lerkendal hadde kampstart klokken 20.00, mot kampen i Molde som startet klokken 18.00 sammen med resten av kampene i hovedrunden. Kampen på Lerkendal kunne med andre ord bli mer eller mindre betydningsløs for trøndernes del, om Molde gjorde jobben sin.

Det var ikke mange flere fra Drammen på plass i Molde da vi løste billett i luka og trappet spente inn på bortefeltet som bød på betongtrinn med tak over hode.

Aker Stadion, eller (Nye) Molde Stadion som var det originale navnet, sto klar i 1998. Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten ga stadionet som en gave til byen. Banen var vært hjemmebanen til MFK siden den gang. Den gamle stadion brukes fremdeles i dag av andre lokale lag og også til andre idretter. Den banen har for øvrig løpebane rundt, så den egner seg til noe friidrett. Jeg tok en titt på det gamle anlegget sist jeg var i Molde (sommeren 2016) for å knipse noen bilder. Jeg har bilder fra flere anlegg hvor jeg ikke har hatt anledning til å se kamp. Jeg jobber fremdeles med en idé om å samle bildene fra slike besøk på denne siden. Anbefaler foreløpig Facebook-siden der jeg legger ut bilder av anlegg jeg bare har tatt en titt på.

Aker Stadion har for øvrig vært vertskap for to A-landskamper.

Aker Stadion er bygget inn i hjørnene og fremstår som en intim og flott stadion. Tribunene er delt inn i to «etasjer» eller seksjoner i høyden. Dette synes jeg personlig er unødvendig og ødelegger litt av helhetsinntrykket. Jeg kan til dels forstå at de gjør det på de største anleggene, men jeg vil heller anbefale de som planlegger ny stadion å se til Stavanger og Viking Stadion. Min mening er at det er Norges desidert flotteste stadion. Tragisk at det ikke er utsolgt der i hver serierunde. Jeg mener anleggene til lag som Molde, Aalesund og Start ville hevet seg betraktelig om de lot være å dele tribunene i to «etasjer». Vel, nok om det.

De over 11 000 fremmøtte fikk se en nokså jevnspilt kamp, og kanskje et hjemmelag som var noe preget av stundens alvor. Lagene gikk hvert fall til pause på stillingen 0-0 i en omgang det ikke var all verden av situasjoner det er verdt å spandere spalteplass på.

Andre omgang var nesten et kvarter gammel da det gikk som det gjerne gjør når Strømsgodset spiller bortekamp. Hjemmelaget tok ledelsen til et jubelbrøl som fortalte alt om hva som var i ferd med å skje i Molde by. På bortetribunen tenkte vel de fleste av oss at løpet var kjørt og MFK nå ville holde lekestue den siste drøye halvtimen.

Så skulle vise seg å ikke være tilfelle, for jubelen hadde ikke en gang lagt seg før Ola Kamara dunket inn 1-1 minuttet etter. Om MFK-fansen eller de tilreisende fra Drammen var mest overrasket over dette er jeg usikker på, men plutselig var det delegasjonen i bortesvingen som ga mest lyd fra seg.

Det skulle dog ikke gå mer en drøye ti minutter før den hjemvendte sønn Magnus Wolff Eikrem gjorde det Ole Gunnar Solskjær hentet ham med seg fra Manchester United for å gjøre, nemlig score mål. Jubelen sto igjen i taket i Molde som nå virket å ha innkassert seriegullet.

Da klokken bikket full tid bestemte Strømsgodset og Anders Konradsen seg for å spolere gullfesten for Molde. 2-2, et mål jeg faktisk ikke husker all verden av, når jeg nå skriver om kampen over fem år senere. Jeg husker imidlertid jubelen på bortetribunen. Det var et av svært få poeng Strømsgodset rasket med seg på fremmed gress dette året. Like etter blåste dommeren for full tid, og skuffede MFK-supportere tuslet slukøret ut fra stadion. Vi i bortesvingen ble igjen og fikk hver vår drakt av spillerne, da dette var siste bortekamp og dermed siste kamp i hvitt draktsett.

Vi gikk ut av stadion vel vitende om at vi ikke burde være for tøffe i trynet i vei bort til bilen. MFK kunne fremdeles bli seriemester i kveld, men da måtte som sagt Brann slå Rosenborg på Lerkendal. Jeg vet ikke hvor mange i Molde som trodde på at akkurat det skulle skje. Vi gikk ut av stadion, forbi en TV-skjerm og så til vår store overraskelse at etter kun et kvarter av kampen (som begynte da vår kamp var slutt), leder Brann allerede 0-2 i Trondheim.

Vi bestemte oss for å bli igjen på den lokale puben for å bivåne kampen på TV, da dette så ut til å ende lykkelig for moldenserne likevel. Det var heller ikke undertegnede imot at gullet for en gangs skyld endret sin folkeregistrerte adresse fra Lerkendal, til et annet sted i Norge.

Kampen på Lerkendal endte til slutt 3-6 og hele Molde by gikk mann av huse. Vi skrapte sammen til et lite jubelrop vi også, for variasjonens skyld, og skulle nå sette kursen for Drammen igjen. Det vi dog ikke hadde med i beregningen var at Moldes gater var smekk fulle og politiet like greit hadde sperret av gatene. Bilen sto fremdeles ved Stadion og vi måtte gjennom sentrum for å komme til ferja. Det gikk rett og slett ikke, så vi måtte bli med på gullfeiring i Molde til det verste hadde roet seg. Artig det, da vi på dette tidspunktet aldri i verden hadde regnet med å få oppleve liknende scener i Drammen.

Omsider kom vi oss avgårde og rakk en sen ferje. Jeg benyttet anledningen til å få meg noen timer søvn, som det ikke hadde blitt for mye av natta før. Jeg slapp av mitt reisefølge i Drammen og kjørte alene de siste to milene til Svelvik, hvor jeg bodde på den tiden. Jeg parkerte utenfor den lokale REMA 1000-butikken et sted rundt kvart på ti, hvor jeg skulle gå på vakt fra 10.00-18.00. En uforglemmelig arbeidsdag det også, for øvrig.